Nautilus

Nautilus ligger ved siden av andre båter av samme klasse etter ombygningen

Navn: Nautilus ex. USS O-12 (SS-73)
Type: Ubåt klasse "O"
Bygget: 1916-1918
Verft: Lake Torpedo Boat Co., Bridgeport
Tonnasje: deplasement 485 tons i overflate, 566 tons nedsenket
Mål: 175 fot lang, 16,6 fot bred.
Nasjonalitet: Amerikansk
Senket: 20.11.1931
Lokalisert: Hordaland, Bergen, Byfjorden
Dybde: 350m

Historie

USS O-12 ble satt i tjeneste 19. oktober 1918 under LCdr Joseph E. Austins kommando, og stasjonert i Coco Solo som en del av SubDiv1. O-12 patruljerte Panamakanalsonen til hun gikk i opplag 17. juni 1924 ved Philadelphia Navy Yard. 29. juli 1930 ble båten strøket fra US Navy og overført til U.S Shipping Board for ombygging ved Philadelphia Navy Yard til bruk ved Wilkins-Ellsworths arktiske ekspedisjon. Båten ble omdøpt til Nautilus. Tårnet ble senket og et overbygg ble laget slik at Nautilus skulle kunne gå under isen uten å hekte. Det ble montert 3 isbor, et for å kunne lage hull i isen slik at de kunne skifte luft i båten, et for luft til dieselmaskinene og et for eksos, slik at de kunne lade batterier og puste mens de var under isen.

Polferden

Sir Hubert Wilkins hadde lenge hatt troen på at en ubåt ville være en god plattform for vitenskapelige undersøkelser i polare strøk. Han hadde vært med på flere polferder og fløyet inn over isen. Nå ville han inn under isen og kartlegge polhavet. Planen hans var at med en ubåt kunne man forflytte seg fritt under isen, og man kunne borre hul i isen for luftskift og lading av batteriene med dieselmotorene. Wilkins fikk leie O-12 fra US Navy som allikevel skulle senke båten. Etter ombygningen i Philadelphia gikk Nautilus til Bergen for å proviantere og montere instrumentene til de vitenskapelige målingene. Her kom også nordmannen Harald Ulrik Sverdrup ombord. Han var forsker ved Christian Michelsens Institutt og var ansvarlig for de vitenskapelige forsøkene. De skulle blant annet ta bunnprøver, gravitasjonsmålinger og dybdemålinger. Nautilus gikk fra Bergen 5.august 1931 og slet seg oppover mot Svalbard, maskinene som ikke hadde vært i bruk på mange år, lagde mye trøbbel for ekspedisjonen. Det var sjelden begge dieselmaskinene gikk samtidig, et par ganger sviktet begge. Dette bekymret Wilkins og mannskapet, men maskinsjefen Shaw mente at når bare maskinene fikk kjørt seg inn igjen, skulle de gå bra. Shaw fikk rett, maskinene fungerte fint etter at de var kommet opp i isen. På Svalbard hadde de bunkret opp før siste etappe mot isen og 19. august fikk de kontakt med iskanten. Stålplatene som hadde laget et slags tårn ble demontert og sluppet på havet og antennemastene ble lagt ned for å kunne gå under isen. Da oppdaget kaptein Danenhower at Nautilus hadde mistet dybderoret. Dykking uten dybderor var for risikofylt så planene ble skrinlagt. Wilkins mente at hvis de kunne presse Nautilus under isen med maskinkraft, kunne de gå under isen med positiv oppdrift og la Nautilus gli bortover undersiden av isen. Etter et par mislykkete forsøk skrinla de den ideen også. Det ble til at de gikk langs isen og tok målingene sine, slik at ikke hele ekspedisjonen ble bortkastet. De kartla Nansenryggen mellom Norskehavet og Polhavet med ekkolodd, og fikk tatt mange andre målinger. Men her hjemme ble hele ekspedisjonen latterliggjort i media. Nautilus gikk tilbake til Bergen og la seg til festningskaien, der den ble liggende til allmen spott og spe. Wilkins ønsket ikke å ta båten tibake til USA, og søkte om å få senke Nautilus. 20. november 1931 går Nautilus til bunns i Byfjorden, og finner sitt leie 350 meter under overflaten mellom Askøy og Helleneset. 27 år senere i 1958 gikk en annen ubåt med samme navn Nautilus under polisen.

Vraket

Nautilus ble lokalisert på 350 meters dyp i 1985 av et Bergensfirma som testet ut en ROV. Sommeren 99 ble jeg kjent med Halvor Mohn som eier MS Navigator, han har et sledemontert kamera, som vi har brukt til filming av flere vrak i Bergensområdet. Vi lekte med tanken om å filme Nautilus, men 350 meter er langt ned og så mye kabel har vi ikke. Lykken står som kjent den kjekke bi og vi fikk låne 400 meter kabel fra havforskningsinstituttet. TV2 ville lage en reportasje om Nautilus. Det var ikke med alt på det tørre vi forlot kaien med TV2 og gjester fra Christian Michelsens Institutt og Sjøfartsmuseet. Vi hadde fått kabelen kvelden før og var ikke ferdig med å koble før klokken 1 om natten. Vi hadde heller ikke hatt sjansen til å lete etter Nautilus, selv om vi ikke var sikre på posisjonen. Halvor hadde lagt opp et søkemønster på GPSen i området der Nautilus skulle ligge, og vi håpet å treffe i løpet av et par timer. Utenfor Helleneset sjøsatte vi kamerasleden og startet søket mot sør. Etter en time med nærstudier av børstemark, reker, kreps og havmus hadde vi gått gjennom søkeområdet uten å se noe som minnet om ubåter. Akkurat i det vi skulle tørne og gå neste søk kom en skarp kontur og et koøye frem på skjermen det er Nautilus. Det var ikke mye vi fikk filmet før vi hadde passert Nautilus. I andre forsøk kom vi til en del av overbyggningen som var sundrustet. I all min iver og overmot, hektet jeg den ene lykten fast i en stålbjelke. Dermed fikk vi god tid til å studere inne i overbygningen før jeg dro sleden løs med vinsjen og det ene lyset sluknet. Det var det siste vi så av Nautilus den gangen. Etter å ha sett videoklippene om og om igjen har vi funnet ut at Nautilus står i retning ca øst-vest, og at nesten hele trykkskroget har sunket ned i bunnen. Det opprinnelige dekket med kryssholdt er bare litt høyere en bunnen. De er stort sett bare det særmerkede overbygget som er synlig.

Filmen

Våren 2000 filmet vi Nautilus for Videomaker som lager en dokumentar om Wilkins og polferden med Nautilus. Les mer om filmen her http://www.videomaker.no/nautilus/index.htm

atleto@eunet.no

Ta bare bilder og etterlat kun bobler