Fortsatt futt i fløyta

Mye Tull og ikke mye tøys. En ujevn kveld, men mest en opptur med Ian Anderson & Co.

Det begynte med «My Sunday Feeling» og endte med «Cheerio». Innimellom var Jethro Tull innom alle faser i gruppens utvikling. Bandet som først markerte seg som en del av den britiske blues-boom og ble etterhvert en del av folkrocken, var en hjørnestein innenfor 70-tallets progrock og endte opp med å få heavy metal-priser på 80-tallet.

Likevel hadde de jo sine distinkte kjennetegn, den gjennomført lite urbane stemningen - og Ian Andersons karakteristiske vokal og enda mer karakteristke tverrfløyte.

Det var selvsagt Ian Anderson som var det klare fokus i går kveld også. Stemmen har nok mistet noe med årene, men fløyta er vel like distinkt, like kraftfull som alltid.

Det var svært lett å få nostalgiske følelser da bandet spilte «Cross Eyed Mary», «Locomotive Breath», «Bouree» og «Aqualung», i hvert fall for den del av publikum som var over 40. Den andre halvparten er neste generasjon Tull-fans, og virket like begeistret.

Bandet spilte med stor kompetanse og nesten like stor entusiasme, men fremsto sjelden som noe mye mer enn en et lydig verktøy for hovedpersonens ideer. Kanskje kunne konserten blitt mer helhetlig vellykket om Anderson hadde bestemt seg for om han ville gjøre en grei nostalgisk gjennomkjøring av de største 70-tallshitene, eller om det skulle være en mer dvelende, musikalsk forestilling basert på nyere materiale. Men da hadde jo ikke det entusiastiske publikum fått både i pose og sekk.

Begge ytterpunktene fungerte godt i går kveld, men det var en del verken-eller-partier som dro ned. Og da tenker jeg ikke på den lange sekvensen fra Jethro Tulls ene progmesterverk «Thick As A Brick», som riktignok ble litt plaget av at stemmekapasiteten til Anderson er noe svekket - men som likevel ble ett av flere høydepunkt.

Ian selv fremsto som sitt gamle Catweezle-aktige seg, en leken hoffnarr fra det England som var. Gavmild og leken, og høvelig tvekroket. Fint at han fortsatt finnes.