Jethro Tull - ikke helt som før

Jethro Tull i Grieghallen. I 1994 var det en stor opplevelse. I går ble ikke oppturen like stor.

På 70-tallet var Jethro Tull store - faktisk en av de største gruppene målt i popularitet og platesalg. Og de ga da også ut en rekke minneverdige album.

Selvfølgelig var det låter fra disse platene brorparten av publikummet i Grieghallen var kommet for å høre. Og etter 33 år i bransjen vet Tull-sjef Ian Anderson at han ikke kommer utenom de gamle klassikerne på en Jethro Tull-konsert.

"My Sunday Feeling" strømmet ut av anlegget tre kvarter etter klokken 21 - altfor seint. Gåsehudfaktoren var til stede fra første låt - som den var det i 1994, sist Jethro Tull var i Bergen. Men den vedvarte ikke i det uendelige.

Fortsettelsen med "Cross-Eyed Mary" går ikke like mye på skinner. Dagens utgave av Jethro Tull er tydeligvis ikke helt tilpasset Andersons gamle slagere.

Ian Anderson spratt ikke lenger rundt på scenen som en ungkalv. Den gamle ringreven tok det litt mer med ro, sto stødig på to bein mesteparten av tiden. Han var selvfølgelig midtpunktet, har alltid vært det. Resten av gjengen er og blir statister.

Men også statistene må gjøre sine saker godt om det skal fungere. Det gjorde ikke Jonathan Noyce, Doane Perry og Andrew Giddings i går. Det ble for upresist og for tungt. Samspillet med sjefen satt ikke helt.

Martin Barres gitarspill var som det alltid har vært, glitrende tilpasset Andersons musikk. Men heller ikke den godeste Barre var helt i storslag i går. Det ble mye rutine.

Etter klassikere som "Thick as a Brick", "Jack-in-the-Green" og "Sweet Dream" sto naturlig nok stemningen i taket. Litt mer nedtur ble det når nyere låter ble spilt, låter fra de to siste tiårene. Tull ville jo også skape litt blest om sine siste utgivelser - forståelig nok. Men faktisk spilte de disse låtene bedre enn de gjorde med de gamle.