Dette heftet er produsert av plateselskapet Norske Gram AS og musikkbladet Monster Magazine.
Artikkelen "Historien om Jethro Tull" er hentet fra Monster Magazine # 2 som utkom oktober 2001.
"Historien om Jethro Tull" - av Geir Hasnes
Design: Geir Larzen
Ved sitering skal kilde oppgis.
Heftet er produsert uten tanke på profitt og vil bli delt ut gratis på Jethro Tulls norgeskonserter, samt på årets platemesser.
God fornøyelse!

Historien om Jethro Tull er historien om Ian Anderson og hans ideer om å lage musikk ingen har gjort før ham. Han har samarbeidet med en mengde musikere siden han som 16-åring i 1963 spurte jevnaldringen Jeffrey Hammond på skolen om han var musiker fordi han så sånn ut. En får inntrykk at alle Rock-musikere i England - og en god del popartister i tillegg har arbeidet i samme gruppe på et eller annet tidspunkt.

Ian Anderson startet gruppe fordi han ville sjekke damer. Hvem gjorde ikke det, kan en spørre, men vi lar temaet hvile her. Vi skal ikke gå nærmere inn på Ians obscøne gester live, og om når Ian stakk Fløyta ut mellom bena mens han skjøt frem underlivet og sang grove tekster, så var det bassist Glenn Cornick som fikk sparken fordi han festet og fløy etter jenter når de var ute på turne.

Ungdomstiden

lan Anderson ble født 10. august 1947 i Dunfermline i Skottland. I 1951 flyttet familien til Edinburgh og de dro videre til Blackpool i 1958. Ian hadde som ungdom lært seg å spille gitar og sier selv at da han var 15 kom han forbi nivået med tre akkorder. Jeffrey Hammond spilte selvsagt ikke noe instrument på den tiden han fikk spørsmålet fra lan, så siden Ian ved siden av å synge hadde kassegitar valgte Jeffrey å spille bass som var det enkleste instrument i et vanlig band.

Ganske raskt fant Ian en trommis, i hvem ellers enn etter hvert legendariske John Evans, mer kjent som pianisten John Evan. Det var selvsagt for kjedelig å spille piano på den tiden. Imidlertid fikk 15-årige John raskt vondt i nevene av å tromme, og når de fant ut at amerikanske r'n'b-artister brukte keyboards så kunne han gå tilbake til pianoet så snart de fant noen andre til trommene.

Men det ble 1964 før de fant Barrie Barlow som da var 14 1/2 år. I mellomtiden hadde gruppa som da het The Blades utvidet med en gitarist til. Hadde han vært Martin Barre hadde den mest berømte sammensetningen av Jethro Tull vært komplett allerede! John skaffet seg et el-orgel og Ian spilte tinnfløyte og munnspill på blues-numrene de øvde inn. Han skaffet seg også sin første Fender Stratocaster, som han kjøpte i 1965 av en annen ung musiker fra Blackpool som senere skulle bli kjent som Lemmy!

The John Evan Band

The Blades var influert av grupper som Graham Bond Organization og i 1965 tok de inn to blåsere. Den ene på tenor-sax og den andre på både barytonsax og trompet. Nå tok bandet navnet The John Evan Band, og ble hetende det i to år fremover. De fikk en ny gitarist, som betyr mest for historien var fordi han kom fra et band hvor senere Tull-medlem Glenn Cornick spilte bass. Cornick er like gammel som Ian og Jeffrey og het opprinnelig Barnard - han er til og med kreditert med dette navnet, men med fornavnet feil stavet, sammen med Ian Anderson på den første singlen til Tull. Han tok navnet til stefaren fordi han var lei av å bli kalt Barnyard - bondegard på norsk.

Sommeren 1966 ble den første perioden der John Evan Band spilte jevnlig. Nå spilte de oppvarming for større grupper som Graham Bond og John Mayall Bluesbreakers. Men flere av medlemmene ønsket å slutte, bl.a., Jeffrey som ville gå på kunstskole og Barrie som ikke var særlig begeistret for låtutvalget. På samme tid bestemte Ian seg for å slutte skolen og drive band på heltid. Det var lite populært hjemme og det tok sin tid før forholdet til foreldrene tok seg opp igjen. Dette finner vi igjen i tekstene på de tidligere albumene til Tull.

På slutten av september 1966 var det bare Ian og John igjen av den opprinnelige besetningen. Og med fem nye medlemmer spilte de en gig som ble tatt opp på spoleband og senere gitt ut av fan-magasinet til Tull i 1990. Dette er det første opptaket med det som senere skulle bli Jethro Tull, men der er lite som peker frem mot Tulls unike musikk.

Trommisen på denne tiden het Richie Dharma, og han nevnes fordi han, i motsetning til hva en kunne tenke seg, ikke var årsak til tittelen på den senere låten "Dharma for One", den første Tull-låten med trommesolo. Tittelen er en referanse til en uttalelse av forfatteren Jack Kerouac. Flere mulige navne-forvekslinger finner vi i at Barrie startet en gruppe han kalte "McGregor's Engine" fordi han hadde hørt en annen gruppe med det navnet, som bl.a. besto av Mick Abrahams og Clive Bunker, som vi nokså snart skal se ble med og startet Tull!

John Evan Smash, som de etterhvert også kalte seg, åpnet for storheter som Pink Floyd allerede på slutten av 1966, og året etter låt de så bra at Barrie Barlow ville tilbake. Barrie foreslo også at Glenn Cornick skulle erstatte bassisten som ikke stilte opp på et gig like etter. I mai 1967 spilte gruppa i talentkonkurranse på TV, og de åpnet også bl.a. for Simon Dupree and the Big Sound, ei gruppe som senere ble kjent som Gentle Giant og som på sin side åpnet for Jethro Tull på flere turneer 5 år senere. Like etter spilte de for første gang på Londonklubben The Marquee, det største noen gruppe kunne i 1967. Den sommeren skrev de også kontrakt med Chrysalis, som på den tiden besto av Chris Wright og Terry Ellis (Chris + Ellis - Chrysalis!), og som ordnet spillejobber for band i England.

TV-opptredenen førte til at Derek Lawrence, en uavhengig produsent, ville gjøre opptak med dem. Han ville kalle gruppa Candy Coloured Rain -jada, vi vet hvilket år dette var! -og tok opp nesten et fullt album med låter, som det senere er bekreftet ble slettet fordi EMI ikke hadde plass til å ta vare på dem. Lawrence ville også at gruppa skulle benytte den unge gitaristen Ritchie Blackmore på opptakene, men det ville gruppa ikke høre snakk om!

Fløyta og frakken

Til tross for masse aktivitet kastet ikke spillingen mye av seg. Ian og Glenn dro til en fyr som skyldte Ian penger, men han hadde selvsagt ikke cash, bare ei tverrfløyte han kunne kvitte seg med. Ian tok fløyta og byttet så Fenderen fra Lemmy for blant annet å få en ny mikrofon. På et besøk hos Jeffrey fikk Ian høre en LP med jazz-multiinstrumentalisten Roland Kirk og låten "Serenade for a Cuckoo". Han fikk ikke låten ut av hodet, skrev ned akkordene for resten av bandet, og lærte seg låten på fløyta. Ian hadde allerede benyttet seg av teknikken med å nynne mens han spilte munnspill, og når Roland Kirk gjorde det mens han spilte fløyte kunne Ian gjøre det samme! Slik oppsto altså rockens mest særpregede fløytespill.

En ny session på høsten 1967 førte til opptak av to låter. Den ene ble med på baksiden av Tulls første single, den andre så dagens lys på CD-singlen The Derek Lawrence Story i 1991. Men de fleste medlemmene av John Evan Smash var nå begynt å gå grundig lei av slitet. Gruppa spilte i Luton hvor de traff Mick Abrahams og Clive Bunker i McGregor's Engine, og etter å ha snakket sammen med Ian halve kvelden ble Mick spurt om å være med i gruppa. Han var 24 og en rutinert bluesgitarist. Tre år tidligere hadde han fanjobb i gruppa Neil Christian and the Crusaders etter at gitaristen ved navn Jimmy Page hadde forlatt dem! Men start sett hadde han vært medlem av mindre kjente band.

Mick foreslo at gruppa skulle flytte sørover til Luton. Ian trodde på fremtiden og det var OK for Glenn fordi foreldrene hans hadde flyttet til London. Men resten av John Evan Smash ga fort opp etter at gruppa hadde fått base i Luton, det var for langt å reise fra Blackpool for å øve og de fikk nesten ikke spillejobber den høsten. Etter en uke i Luton hadde gruppa verken mat, penger eller arbeid. De hadde en dårlig betalt spillejobb pr. uke, øvde stort sett på 12-takters blues, og etter å ha levd noen dager på poteter de hadde funnet i en kjeller de leide, tok Ian en jobb med å støvsuge i en kino. For å spe på betalingen tok han etter hvert også jobb som toalettvasker visstnok på samme kino.

Clive Bunker var ett år eldre enn Ian og hadde spilt trommer sammen med Mick Abrahams i et par år. Han bodde og jobbet i Luton, og Barrie lærte ham låtene til bandet før han stakk sin vei. Nå brukte gruppa forskjellige navn for å få spillejobber nok. Da Ian flyttet nedover ga faren ham en gammel slitt frakk, og da vinteren var ekstremt kald gikk Ian i den hele tiden, han sov til og med i den i den iskalde leiligheten Glenn og han delte. Frakken ble benyttet i mange år på scenen, og den ble som et varemerke for Jethro Tull, som på forsidebildet på Aqualung.

Jethro Tull (gjen)oppstår

I julehelgen 1967 ble A-siden på Tulls første single "Sunshine Day" spilt inn. En måned senere ble det foreslått at gruppas navn skulle være Jethro Tull, etter en nesten 300 år gammel engelsk Iandbruksmaskinoppfinner. Like etter fikk de et gig på Marquee igjen, og nå var gruppa såpass imponerende spesielt pga. Ians stadig mer bisarre opptreden både på instrumenter og utenom, at de fikk fast jobb der annenhver fredag. Dette skulle vise seg å være det første virkelig store steget mot berømmelse.

Den første singlen kom ut i februar 1968, og når sant skal sies er den ikke noe særlig. Den finnes på 20-årsboksen for dem som ikke har råd til å hoste opp et firesifret beløp for originalen. Bandet var ennå ikke kjent og nesten ingen kjøpte singlen som attpåtil var kreditert Jethro Toe - navnet var overlevert via telefon. Attpåtil sluttet MGM, som hadde gitt ut singlen, med plater like etter, tapene forsvant, og gruppa sto uten interesserte producere og plateselskap.

Som om ikke dette var nok til å kvele et band i starten, må det også sies at Chrysalis mente at Mick Abrahams skulle være hovedmannen og en stund prøvde å få Ian kastet ut av gruppa. De foreslo at han skulle stå i bakgrunnen og kompe på piano mens Mick spilte gitar og sang. Ian nektet å forstå at de ba ham om å forlate gruppa, fortsatte å skrive sanger og å gjøre ville ting på scenen, og konsekvensen var at de etterhvert spilte Ians sanger mest, samtidig som folk begynte å legge merke til ham. Spesielt la de merke til at han sto på ett ben når han spilte, og Ian ble første gang klar over dette da han leste en konsertrapport i en avis. Han ble flau og konsentrerte seg om ikke å løfte på benet i tre uker, men så følte han at han likså godt kunne gjøre det så folk fikk noe å se på.

Plateselskapet Island, som opprinnelig ble dannet for å gi ut reggae og den slags fra de Vestindiske øyer, var begynt å se på rock, blues og folk, og gjennom Chrysalis fikk de kontrakt med Jethro Tull, som begynte å ta opp sitt debutalbum i juni. Gruppa var så uerfaren at det tok over to måneder å gjøre ferdig albumet, og det var mye på den tiden. David Palmer, som var 10 år eldre enn Ian og hadde utdannelse fra Royal Academy of Music, ble hyret inn for noen arrangementer. Ian benyttet Palmer bare mer og mer, og han deltok faktisk på samtlige album i større eller mindre grad til han ble fast medlem i 1976. Ian spurte bl.a. Palmer om vanskelige akkorder og hvordan akkorder og melodi passet sammen og han fikk masse tips og hjelp. Uten David Palmer er det ut fra et musikalsk synspunkt svært vanskelig å tenke seg hvordan Tull skulle blitt det de ble, så musikalsk avansert gruppen var allerede med "A Song for Jeffrey" (hvem andre enn Ians kamerat) på det første albumet, og slik de utviklet seg med stormskritt deretter.

Gjennombruddet

John Gee, sjefen på Marquee, foreslo at Tull skulle spille på Sunbury National Jazz and Blues Festival i august. Masse legendariske band spilte her, og sammen med Tull debuterte også Deep Purple for en større folkemengde, nærmere bestemt omlag 20 000 mennesker, inkludert David Palmer og Martin Barre. Tull spilte bare to låter, men fikk enorm mottagelse. Som takk fikk Marquee-sjefen en låt dedikert til seg: b-siden på neste single "A Song for Jeffrey" fikk tittelen "One for John Gee".

Tulls første album fikk tittelen This Was fordi Ian Anderson følte sterkt at gruppa var i ferd med å forlate bluesen og cover-låtene. Gruppa spilte kompetent og original blues med flotte vekslinger mellom fløyte og gitar, og folk kjøpte albumet da det kom ut i oktober 1968 og sendte dermed gruppa inn på topp 10, noe som ikke kan ha vært enkelt på den tiden. Ian ble mer og mer frontfigur og på den første utenlandsturneen deres på høsten kjøpte han en mandolin som han straks tok i bruk til å gi gruppa et mer folklignende sound. Den nye singlen "Love Story" som kom i november, ble skrevet for mandolin, og en skal merke seg hvor rytmisk avansert Ian allerede hadde blitt - han skrev svært Iange melodilinjer med kryssrytmer hvor det tar sin tid før han kommer ned på bena og effekten er fenomenal og utrolig original. Baksiden av denne singlen er også spesiell av flere grunner - på "Christmas Song" er det bare Ian og strykere arrangert av David Palmer som spiller. Denne singlen var det første steget bort fra This Was, og nå var det ingen tvil: Ian Anderson ledet Jethro Tull dit han ville.

Ny gitarist og nye retninger Mick Abrahams følte at bandet gikk i gal retning og at han fikk mindre og mindre å si. Dessuten hadde han ikke lyst til å spille 7 dager i uka (4 var nok) og heller ikke til å dra til USA på turne. Han var umotivert, møtte ikke opp på øvelser og spillejobber, og i desember 1968 sa han opp for å danne Blodwyn Pig, et mer bluesbasert band. Tull skulle spille på "The Rolling Stones Rock and Roll Circus" uken etter og annonserte etter gitarister. Tony Lommi som senere skulle bli berømt med Black Sabbath var en av fire gitarister som prøvde seg, og han fikk den ene spillejobben — selv om de bare mimet til musikken med unntak av Ians sang. Også Martin Barre prøvespilte, men Tull syntes ikke han gjorde noen god figur. Lommi syntes ikke han fikk det til med Tull og sluttet ganske straks, så Ian Anderson tenkte de fikk prøve denne Martin Barre en gang til. Ikke minst fordi han drev på og maste over telefon hele tiden.

Martin Barre var ett år eldre enn Ian og hadde spilt i over fem år i forskjellige grupper. Han spilte til og med fløyte, så det hender at noe av fløytespillingen på Tull-plater er Martins! I julehelgen stilte han opp til ny prøve, og glemte å ta med forsterker. Ian måtte lytte helt inn til strengene for å høre hva han spilte. Men Martin var så ivrig og ellers en ydmyk fyr som straks tok til seg at han måtte øve mye mer enn han før hadde gjort, så han ble godtatt.

Nå laget Ian mer akustisk musikk, med mye mer kryssrytmer og odde taktarter, forskjellige instrumenter og nye stilarter. Kanskje aller mest kjent er "Bouree", som var Ians jazzifisering av et luttstykke av Bach som en kamerat holdt på å øve inn på klassisk gitar. Ians arrangement er mesterlig og ble utgitt på single i mange europeiske Iand, men ikke i England. Det var nok i første rekke denne låten som gjorde at Tull ble klassifisert som progressiv sammen med The Nice, King Crimson og lignende band som utvidet pop/rockformatet mot komposisjon av mer komplekse stykker i stil med klassisk musikk. Arrangementet er faktisk såpass vanskelig at Tull aldri har fått til å spille de riktige akkordene senere live med de senere musikerne.

I USA åpnet Tull for Led Zeppelin, Vanilla Fudge og Fleetwood Mac. De ble ekstremt populære og da den nye singlen "Living in the Past" kom ut nådde den topp 3 og ble den faktisk største hiten deres noensinne, til tross for at den gikk i 5/4-takt. Dette var kanskje inspirert av temaet til "Mission Impossible" som gikk som TV-serie i USA på den tiden, for singlen ble laget under USA-turneen, Mission Impossible kjenningsmelodien ligner veldig på Tull-låten, og mest i rytmen. Om foreldrene til Ian var uenige i hans avgjørelse om å bli musiker, så likte de i hvert fall at han kjøpte et hus til dem for royalties fra "Living in the Past".

Suksess

Det nye albumet Stand Up var mesterlig, det er faktisk vanskelig å fatte steget mellom This Was og Stand Up. Her hører vi også for alvor et av Tulls varemerker - gitarriffet, på mange av låtene, og David Palmer var sterkt involvert med arrangementer. Ian begynte også å spille akustisk gitar igjen, så det hendte at Martin spilte fløyte og Ian spilte gitar på enkelte av låtene. Og Jeffrey var nok en gang nevnt på en låt. "Jeffrey Goes to Leicester Square". Albumet føk til topps i England som det eneste av Tulls album som skulle greie det. Og nå hadde også turnelivet begynt for alvor. Først på 80-tallet begynte det å roe seg med reisingen. Et forsøk på å lage fanklubb strandet etter at ett brev til fansen var skrevet. Det var undertegnet av Jeffrey, men det var visstnok bare Ian som brukte navnet hans uten at han visste det.

Singlen "Sweet Dream" var den nest siste singlen som var laget for å bli solgt som single. Den gikk inn på topp 10, men nå var Tull begynt å bevege seg vel langt fra singlekjøpernes smak, og de besluttet å konsentrere seg om å lage album. For all del, det er vanskelig å tenke seg mer vanskelig tilgjengelig single, med merkelig og skiftende rytmikk, spooky tekst og heavy orkesterbacking. Chrysalis hadde en avtale med Island om at de skulle få sin egen label dersom de fikk tre topp 10-plasseringer med sine artister, så "Sweet Dream" var den første singlen med grønn Chrysalis-label. Den siste spesifikke singlen til Tull var den akustiske "The Witch's Promise" med rifftunge "Teacher" på baksiden, som nådde topp 3 i begynnelsen av 1970.

På scenen var Ian Anderson ustoppelig. Grov i kjeften og med det lange uflidde håret fikk man nok et annet inntrykk enn det som var fakta, nemlig at han satt på hotellrommene og øvde og skrev sanger, og at han brukte verken alkohol eller narkotika. Han var temmelig imot slikt og brukte enhver anledning i intervjuer til å fortelle hvor han sto.

Hardt arbeid og fantastisk utvikling

Fra nå av er egentlig fortellingen om Tull fortellingen om den musikalske utviklingen og om bandmedlemmer som kommer og går. Et britisk band burde turnere England, Europa og USA/Canada minst en gang i året, og Jethro Tull var vanvittig aktive med reisingen. Ian skrev sanger hele tiden og platene solgte mer og mer. På denne tiden var det også vanlig for en gruppe å spille inn en studio-LP i året, hvilket Tull gjorde fra 1968 til 1980. Deretter kom studioskivene med lengre og lengre mellomrom: i 82, 84, 87, 89, 91, 95 og 99.

I 1970 spilte Tull inn Benefit, en mørkere LP enn den foregående. John Evans ble dratt inn for å legge på keyboards (under navnet John Evan) og det hadde en mildt sagt fenomenal virkning på låtene. Det var Jeffrey som hadde kritisert Ian for å ha for snevert lydbilde. Det er en nød og en intensitet på plata som river dypt i sjelen, i sterkere grad enn noen annen Tullskive. På den etterfølgende Europaturneen fant man ut at det ikke låt bra uten John, så han måtte se til å bli ferdig med studiene så han kunne være med og spille. Dette var ikke vanskelig for John, han bodde attpåtil i samme leilighet som Ian og Jeffrey på denne tiden.

"With You There to Help Me" handlet om Jenny som jobbet for Chrysalis. Året etter giftet Ian og Jenny seg, men ekteskapet varte bare ett år. Da hadde hun imidlertid rukket å bli kreditert som medforfatter på "Aqualung", tittelkuttet på neste album, noe som må ha sikret henne en fenomenal pensjon resten av livet.

På slutten av den siste USA-tumeen i 1970 fikk Glenn Comick sparken. Glenn hadde giftet seg seg, men levde likevel rockestjernelivet med damer og festing. Han hadde dessuten en forkjærlighet for riff og tyngre rock og Ian syntes de hadde glidd fra hverandre musikalsk. Ian spurte selvsagt Jeffrey Hammond ettersom han var nærmest, om han kunne ta over, og Jeffrey gled rett inn og doblet etternavnet sitt som kunstnernavn, noe han forøvrig godt kunne gjøre fordi også moren het Hammond opprinnelig. Det har vært sagt at Jeffrey ikke var en naturlig musiker og at Ian måtte vise ham absolutt alt han spilte, men fyren hadde rytmesans og musikalsk peiling og han hadde dessuten en humor og en litteraturinteresse som kom til å influere Ian mektig de neste årene.

Fra mesterverk til mesterverk

Vinteren 1971 ble albumet Aqualung spilt inn. Dette definitivt mest kjente av alle Tulls album delte seg mellom sanger om folk som hadde det vanskelig og sanger om religion. Her kan en for alvor høre at gruppa har kontroll over virkemidlene, for dynamikken er helt ekstremt bra turnert. For første gang ble det kontroverser i musikkavisene fordi kritikerne mente Ian Anderson begynte å ta seg selv for høytidelig. Sangene var briljante og bredden på låtene upåklagelig, og Ian tillot seg å komme med små helakustiske perler innimellom, noe som han senere har følt var å sette resten av gruppa for mye ut av spill.

Clive Bunker var begynt å gå lei av turnelivet og ville hjem til England, gifte seg og slå seg ned. Han var bare så vidt 24, så en kan spørre seg hvordan de tenkte på den tiden, men han måtte i alle fall erstattes. Tankene gikk til Barrie Barlow, som takket ja og utvidet fornavnet til Barriemore, og dermed var vi tilbake til guttegjengen fra 1964. Hans første jobb ble å delta på innspillingen av Tulls første EP "Life's a Long Song", som finnes på side 4 av samlealbumet Living in the Past. Etter en sommerturne i USA flyttet hele gruppa til Sveits for å unngå den vanvittig høye skattesatsen på høye inntekter i England (83%). Men de turnerte stadig og måtte tilbake til England uansett for å øve og spille inn neste album. Med Thick as a Brick laget Tull sitt første konseptalbum. Takket være samarbeidet med David Palmer går de forskjellige musikalske temaene igjen og igjen i forskjellige nye versjoner akkurat som i et klassisk komponert verk. Albumet er nok det mest helstøpte gruppa noen gang kom til å lage og som om ikke musikken skulle være slitesterk nok satte Ian, Jeffrey og John seg ned sammen med Roy Eldridge fra Chrysalis og diktet i hop en 12 siders lokalavis med ekstreme mengder sprøyt som fulgte med plata. Man må nok regne med aldri å trenge til bunns i alle referansene til engelsk småbyliv om man leser avisen aldri så mange ganger. Albumet gikk til topps i USA, det var den gang alt folket kjøpte musikk! Tull var et av verdens mest populære band, vi svømte i god musikk og trodde alt skulle fortsette å utvikle seg.

Sommeren 1972 kom så den fantastiske samlingen Living in the Past, med singler, outtakes, en side med uutgitte eller omarrangerte konsertstykker fra 1970 og EP-en fra året for. En glitrende innpakning med fargebilder av alle medlemmene fulgte dobbeltalbumet og da Tull-fans generelt ikke har mye tilgang til singler for ikke å snakke om EP-er og stort sett lar platespilleren sta på 33, var denne samlingen jevngodt med et par nye studioskiver.

Trøbbel på trøbbel

På høsten dro Tull til Frankrike for å få fred til å spille inn et nytt album. Ian var stadig mer opptatt av å filosofere over livet og døden og han skrev alvorlige tekster på denne tiden. Men det gikk ikke slik de hadde tenkt, studioet var ikke godt, innspillingen ga ikke den nødvendige entusiasmen, og etter å ha spilt inn tre sider av et planlagt dobbelalbum skrinla de hele greia. I stedet tok de noen av låtene og utvidet til et konseptalbum som ble utgitt året etter som A Passion Play. De originale tapene ble etter hvert funnet og noen spor rakk å bli med på 20-årsboksen. Resten ble funnet til 25-årsjubileet i 1993 og det som Ian fant verdig å presentere med litt nyinnspilt fløyte her og der dannet første CD på Nightcap. Det er bare til å riste på hodet av at de kunne legge vekk et slikt mesterverk som ikke var langt fra fullføring. Legg til at noen sanger ikke var med på Nightcap fordi de enten var med på A Passion Play eller på War Child året etter, og en ser for seg et gigantverk.

Tull fant ut at de ikke ville bo i Sveits likevel, returnerte til England og fikk ut A Passion Play. Dette er både tekstmessig og musikalsk gruppas mest krevende (og glitrende) album, hvor de strekker seg lengre enn de noengang senere kom til å gjøre. Som forgjengeren var dette nok et kontinuerlig album, bare delvis brutt av den engelsk humor-absurde "The Story of the Hare Who Lost His Spectacles" av John og Jeffrey. Her er Tull fullt på høyde med klassisk musikk i det 20. århundre, og bare en massiv slakt av musikk-kritikere forhindret Tull i å kunne ga videre og utvikle seg enda lengre. For albumet gikk til topps i USA og solgte like bra som forgjengerne.

Kritikken førte også til at managerne til Tull satte ut et rykte om at Tull ga seg pga. slaktingen av plata. Dette var selvsagt ikke sant, men de hadde håpet på sympati gjennom et slikt trekk. Det skjedde ikke, og fra nå av ble det stadig vanskeligere for Tull i musikkpressen, selv om publikum var like mye med som før. Eller kanskje ikke, for det var nok vanskelig for mange å svelge en konsert med hele A Passion Play, hele Thick as a Brick og dessuten mange stykker som ennå ikke var kommet ut.

lan begynte å arbeide med en film om livet, døden, Gud og djevelen, men heller ikke den kom særlig langt, ikke pga. mangel på ressurser, men fordi det filmselskapet som ville lage filmen også forlangte mye mer kontroll enn det Ian kunne gi. Istedet ble det planlagte soundtracket til War Child, som kom i 1974, et album med urelaterte sanger. Men hvilke sanger! Aldri var Tull så burlesk som på denne skiva! på baksiden ble sangene illustrert, og sjøløvetreneren der (som illustrerte låten "Sea Lion") het Shona, jobbet på Chrysalis og ble senere ble Ians andre kone. Såvidt vites holder de sammen ennå. To outtakes fra denne tiden havnet på de to første "best of'-albumene som ble gitt ut noen år senere, mens et tredje havnet på en EP og så på 20-årsboksen. Flere andre outtakes har også sett dagens lys i 88 og 93.

Rutine og nye veier

Det var ikke lenger slik at Tull turnerte hvert år i England, det var i USA de var mest populære. War Child oppnådde andreplass på hitlistene der, men etter dette gikk det sakte, men sikkert nedover med populariteten til gruppa. Frem til begynnelsen av 80-tallet oppnådde hvert album fremdeles en plass på topp 30 både i England og i USA, men deretter sank populariteten blant folk flest veldig i USA, mens den i England har holdt seg sånn noenlunde takket være sterk fan-aktivitet.

Turnelivet begynte å ta kreftene fra Tull. Ian begynte å bli lei kontinuerlig reising uten familieliv og skrev en rekke mer innadvendte og aggressive sanger for det neste albumet.

Minstrel in the Gallery fra 1975 høres nesten ut som et soloalbum for Ian, og selv om musikken fremdeles var briljant var mye av det som kjennetegnet Tull knapt med, humoren var nesten borte og en kan se på omslaget at gjengen ikke var like lykkelige lenger. Johns ekteskap gikk i oppløsning og Jeffrey var lut lei og ville gifte seg og begynne og male, som han hadde mye mer lyst til enn å spille bass.

Etter å ha arrangert musikk og ordnet klassisk skolerte musikere til både album og turneer i 7 år, ble David Palmer spurt om ikke han kunne bli med i gruppa på full tid og dublere John på keyboards. De måtte også ha en ny bassist og valget falt på John Glascock som spilte i Carmen da denne gruppa spilte oppvarming for Tull. Glascock var fire år yngre enn Ian, men hadde spilt i gruppe siden han var 11 og gitt ut single som 13-åring, sammen med Mick Taylor som senere ble kjent med John Mayall og The Rolling Stones. I 1965 gikk Glascock sammen med Ken Hensley i The Gods. Han var ute en stund, men kom inn etter at Greg Lake hadde sluttet i gruppa i 1968. Da var også Lee Kerslake med, og som vi vet havnet Hensley og Kerslake i Uriah Heep mens Glascock havnet i Carmen, en briljant progressiv flamenco-rock-gruppe.

Det første disse kjempemusikerne skulle tilføre Jethro Tull var noe annet enn hva fansen kunne fantasere om. Ian og David Palmer hadde skrevet en musical med tanke på sangeren Adam Faith, men det viste seg at han ikke var tilgjengelig, og det hele endte opp i albumet Too Old to Rock'n'Roll, too Young to Die. Uansett hva en måtte mene om albumet var dette noe de ikke burde gjort. Sangene var skrevet for en annen sanger og hadde dermed mye mindre særpreg enn de avanserte sangene Ian vanligvis laget, og musicalstilen var utvannet som musikk for Tull. Konseptalbum ble generelt utskjelt av kritikeme på denne tiden, og Ian spilte ballen i fanget på dem med denne historien om en rocker som er helt ute av takt med tiden, inntil moten skifter og han blir pop igjen. Tegneserien inne i utbrettscoveret lignet altfor mye på Ian og dermed var det gjort. Albumtittelen har klebet ved Ian til denne dag, selv om det som ble omtalt på plata faktisk skjedde noen måneder før punken gjorde sitt inntog.

Oppsving og folk-innflytelse

I 1976 giftet Ian og Shona seg og Ian falt til ro i nye omgivelser i form av en kjempesvær herregard. Han begynte å interessere seg mer for folkemusikk og engelsk tradisjon, og i Songs from the Wood, albumet som kom året etter, var Tull igjen i storslag. Humoren, spillegleden og den overdådige fantasien var tilbake, og det siste virkelig originale albumet med Tull var et faktum. På denne tiden hadde Ian bestemt seg for å gjøre noe med alle millionene som kom inn, så han kjøpte en større eiendom på øya Skye på vestkysten av Skottland og begynte med oppdrettslaks. Han har nå mange hundre ansatte der og i Inverness og businessen bare øker og øker.

lan fortsatte med folk- og tradisjonsinspirert musikk på det neste albumet, Heavy Horses. Igjen kom Tull med et briljant album om enn noe mørkere enn det forrige, og de la friskt ut på nye turneer. Imidlertid ble John Glascock syk under USA-tumeen og det utviklet seg til infeksjon i hjertet. Han måtte legges inn på sykehus, først måtte infeksjonen kureres og deretter måtte han opereres.

Nå hadde John Glascock i lengre tid levd rockestjernelivet fullt ut, enda de visste at det sannsynligvis var hjertetrøbbel i familien. Han ga alt på scenen og måtte alltid vri klærne etter en konsert i likhet med Ian og Barrie. Etter operasjonen kom han tilbake og etter kort tid var festen i gang igjen enda alle nå visste at John burde konsentrere seg om å bli frisk. Mens han var syk hadde Tony Williams, enda en kamerat fra tidligere dager, tatt over på bass, og det er ham vi hører på Tulls første offisielle konsertalbum, dobbel-LPen Live — Bursting Out som ble tatt opp høsten 1978, en saftig sak med en del spor som ikke finnes på noe studioalbum.

Når John var tilbake ble det enda en turne på ham i begynnelsen av 1979, men så begynte han å få problemer med blodsirkulasjonen og det viste seg at hjertet ble dårligere igjen. På den tredje og siste av Tulls folkorienterte album, Stormwatch, som kom i 1979, var Glascock med på noen få spor, men måtte gi seg. Ian tok resten av bass-sporene og fikk så tak i Fairport Conventions Dave Pegg til å spille bass på neste tur. Han ble også med på et studiospor og som Ians jevnaldring falt han fint inn i gruppa. Stormwatch var ikke helt det samme som de foregående skivene, det var akkurat som om Tull hadde kjørt seg inn i et blindspor hvor de begynte å gjenta seg selv, bare kjedeligere.

Glascock døde etter en fest på slutten av 1979, bare 28 år gammel. Dette var like etter at Barrie og han og et par andre hadde planlagt en ny gruppe, og Barrie var av den formening at Ian hadde vært altfor hard mot John. Ian på sin side har uttalt at han hele tiden gjorde det klart for John at han burde kutte ut festen og røyken så ville han kunne ha levd med det hjertet i mange år til. Med dette og det som skjedde like etter oppsto det en kløft mellom Barrie og Ian som fremdeles er der.

Det store bruddet

Nå skjer det noe som forandrer Jethro Tull så mye at det egentlig deler Tulls historie i to. Ian Anderson ønsket seg et soloalbum der han kunneprøve andre musikere og kanskje gå litt andre veier. I grunnen bryter Ian helt med de musikerne som på sett og vis har vært med lengst, John, Barrie og David Palmer. Han brukte fremdeles Martin Barre selv om han opprinnelig ikke hadde tenkt det, og ettersom Dave Pegg var ny på laget kunne han være med på dette prosjektet. Etter hvert tok soloprosjektet mer og mer form av gruppearbeid og Ian ble overbevist av Chrysalis at han hadde laget et nytt Tull-album, bare med en del andre medlemmer som ikke visste de var det. LP-en fikk navnet A fordi Andersons prosjekt for korthets skyld hadde en A på tapeboksene. Før albumet kom ut sendte Chrysalis et fotokopiert brev til de tre som ikke var med lenger og fortalte dem at de var sagt opp, og til pressen sa Chrysalis at det var Ian som hadde sparket dem. Nå hadde John og David et eget prosjekt gående og et album var innspilt, men ennå ikke ferdig mikset (og det har det ennå ikke blitt - vi venter i spenning). Barrie hadde tenkt å forlate Tull sammen med John Glascock og hadde et annet prosjekt gående. At Ian ønsket å lage musikk med andre er også forståelig. Det hele ble turnert lite profesjonelt og mange ble såret. A var forøvrig et langt steg fra folk og britisk Iandsbygd, til låter om teknologi og samfunnskritikk. Musikere som Eddie Jobson og amerikanske Mark Craney var med på å gi Jethro Tull et annet sound og imaget på plata var deretter.

Rent musikalsk er det noe fundamentalt som skjer ved at sequencere og digitale keyboards blir mer og mer vanlig utover 80-tallet. Rock og populærmusikk i sin alminnelighet er oftest karakterisert med at en har en sang med et komp, og at akkordene skiftes ved taktstreken. Ofte benyttes en akkord pr. takt. Vanlig blues og pop benytter i utgangspunktet tre akkorder, selv om det kan varieres med utvidelser av standarden. Bassen spiller som regel grunntonen. Ian Anderson og Jethro Tull brøt ut av dette monsteret veldig sterkt i løpet av sine første år, og ikke minst bassriffet og hurtige akkordskiftninger gjorde at de skilte seg ut fra mengden. Utover 80-tallet ble tromming mindre personlig fordi man kunne bruke trommemaskiner som kjørte sekvenser på nytt og på nytt. Også bassen kunne repeteres og såkalt maskingeværbass ble forferdelig vanlig, mens den eksperimentering med akkordsekvenser og rytmikk som skjedde på 70-tallet nærmest ble upopulær. Til gjengjeld var man fascinert av digitale keyboards fordi de kunne gjengi effekter som man tidligere hadde måttet leie musiker til å utføre, ikke minst orkesterfanfarer og strykereffekter.

lan Anderson og Jethro Tull gikk i den verste fella de kunne når de bestemte seg for å utprøve ny teknologi, nemlig det å glemme at teknologien aldri kan erstatte musikalitet og samspill. Ian begynte med en akkord pr. takt-sanger. Dave Pegg repeterte grunntonen på bassen altfor ofte. Det som i ettertid høres ut som billige keyboardeffekter fikk altfor stor plass. Jethro Tull var blitt en gruppe som leverte et produkt mer enn et originalt kunstverk. Selv om produktet ofte er glimrende og generelt holder et høyt nivå, er det fortsatt produkt.

Fra nå av benyttet Tull mange forskjellige musikere for kortere perioder og det er ikke alltid grunn til å nevne alle ettersom styringen mer og mer la hos Ian. Når andre hadde mye å tilføre var det kanskje også katastrofalt. Martin Barre er med til denne dag, Doane Perry kom inn på trommer på 80-tallet og er med ennå. Dave Pegg spilte bass frem til 1995. Diverse folk har deltatt på keyboards, men Andy Giddings har vært med de siste ti årene.
Med A sjokkerte Tull fansen, og de nærmeste to årene la de stilen tilbake igjen, klokt nok, og spilte inn masse låter hvorav halvparten havnet på Broadsword and the Beast i 1982 mens resten kom på de senere jubileumssamlingene. Ian hentet igjen inspirasjon fra engelsk tradisjon og mytologi og fikk med seg fansen igjen. Det skulle ikke vare lenge.

Katastrofer

Med den nye keyboardspilleren lot han seg lokke ut i ett solo-prosjekt. Alle Tull-fans hadde ventet på et soloalbum i mange ar, men her kom noe så motsatt som det går an å få det. Walk Into Light kom i 1983 og kan bare glemmes. Albumet er så dårlig i forhold til hva det kunne ha vært at det er helt uforståelig. Stikkordene er maskingeværbass, ikke et eneste riff, derimot grufulle orkestereffekter og kjedelige ordinære akkordforløp, samt andre pop-effekter som snarere hører hjemme i band som ennå ikke har lært seg forskjellen på klisjé og kunst.

Det ble ikke stort bedre året etter med Under Wraps. Trommemaskiner høres ikke bra ut til denne typen musikk, men Ian hadde unngått de mest ordinære klisjeene. Problemet var tydeligvis at den nye teknologien gjorde Ian døvhørt for det nødvendige i original musikk, i musikalsk behandling av ideene. Man satt igjen med låter som var et slags utvannet oppkok av Tulls tidligere musikk og 80-talls produsentmerkverdigheter, som heller kunne passe til hermetisk disco-musikk.

Sa fikk Ian problemer med stemmen, noe som for øvrig har vært mer eller mindre plagsomt frem til i dag. Han fikk streng beskjed om ikke å synge på ett år og gruppa tok fri frem til midten av 1986. Han brukte tiden på å bygge opp laksebedriften slik at den kunne klare seg uten at han la seg for mye borti det.

Fornøyde fans

Så startet arbeidet med Crest of a Knave, som kom året etter, og hvor Ian endelig viste at han kunne lage låter som brukte ny teknologi uten å la seg overkjøre av den. Han måtte legge stemmen i et lavere leie og plutselig hørtes Tull ut som Dire Straits, noe som vel egentlig ikke var merkelig ettersom Mark Knopfler alltid hadde beundret Martins gitarspill. På skiva kom til og med Lange låter som tidlig på 70-tallet, og resultatet var flott og ga et voldsomt oppsving i populariteten og en uventet Grammy rett foran nesen på Metallica i genren hard rock / heavy metal.

Tyveårsjubileet i 1988 førte med seg en 5 LP-Boks, 20 Years of Jethro Tull, med mengder av vanskelig tilgjengelig eller utilgjengelig stoff, samlet opp gjennom årene. Her hører man glitrende låter man aldri har hørt før, enten de er baksider av singler, EPer, outtakes eller livespor. Det er nå engang slik at fans gjerne vil ha alt som en gruppe har spilt inn, samme hvor dårlig det er, men her er fryktelig mye bra som en ikke kan skjønne ikke kom ut eller ble bortgjemt på baksiden av singler som man visste solgte dårlig. Boksen ble til takket være massiv innsats fra fanbladets to ivrigste medarbeidere, som bedre enn Chrysalis visste hva som kom til å selge.

Produkter og nye retninger igjen

I 1989 begynner egentlig oppkokalderen til Tull. Albumene fra nå av er kompetente og mer ren rock enn hva gruppa spilte tidligere. Rock Island fra dette året er morsom å høre på, men der er ingen store musikalske perler eller den originaliteten gruppa engang hadde. Samme effekt hadde Catfish Rising fra 1991, selv om man nå satset mer på å komme tilbake til røttene til Tulls musikk. For all del, der er mange nydelige låter og få svake spor, og det er ikke noe problem å spille platene for variasjonen sin del, men når man har hørt alt det andre er det ikke fritt for at en vet at noe kunne vært mer utfordrende, mer halsbrekkende. Ian synger med en litt bisarr humor, og det er ikke fritt for at innlevelsen som han hadde tjue år tidligere ikke er den samme lenger.

I 1992 kom livealbumet A Little Light Music, som fremhevet det akustiske med Tull igjen, og dermed fikk en et helt annet preg over platen enn de foregående. Denne tendensen fortsatte på en av de 4 CDene i 25-årsjubileumsboksen året etter, The 25th Anniversary Set. Her kom 1 CD med remixed best of, 1 med langt på vei akustiske nyinnspillinger, 1 med resten av konserten fra 1970 hvor to kutt var på Living in the Past, side 3, og 1 CD var en samling av livespor opp gjennom årene. Senere på høsten kom dobbel-CDen Nightcap med det ufullførte verket fra 1972 på en CD og masser av outtakes og singlespor fra den siste tiden på den andre CDen. Nå hadde Ian Anderson gjort sitt for å gjøre fansen fornøyd, og det ble de da til de grader også.

De neste to årene arbeidet Ian parallelt med ett gruppealbum og ett soloprosjekt. Tulls Roots to Branches var igjen et kompetent oppkok av tidligere Tull, mens solo-CDen Divinities -12 Dances with God var en ekskursjon inn i fløytemusikk fra hele verden. Den var langt mer en slags kombinasjon av lettere klassisk musikk og såkalt world music enn noe i nærheten av rock, så nok en gang hadde Ian gatt nye veier. Det er greit nok, han lager den musikken han har lyst til, og så får vi lytte til den og se om vi gjør noe med den. Men det er ikke til å se bort ifra at de fleste nok kjøper Ian Anderson solo pga. Tull og at dette er en CD som blir stående mer i ro enn de fleste andre i samlingen.

Så gikk det enda lenger tid før det igjen kom et Tullalbum og en soloskive. J-Tull Dot Com fra 1999 var som før et kompetent oppkok, som enda mer enn tidligere varierte fra glimrende sanger til de flaueste stykker som kan konkurrere med midten av 80-tallet. Soloskiva The Secret Ianguage of Birds som kom i fjor var derimot et sjokk. Endelig hadde Ian laget den soloplaten alle hadde ventet på i 30 år. Endelig et album med musikk i beste Tull-ånd. Man fikk virkelig håpet igjen av dette.

Tull turnerer fremdeles jevnt og trutt mens lakseoppdrettet går sin gang og røykelaksen selger verden over. Tull har nå solgt over 60 millioner plater, hvorav samleplatene M. U. (Musicians' Union - musikernes fagforening) fra 1976 og Original Masters fra 1985 har solgt mest. Ian Anderson spiller fløyte med både den ene og den andre og gjør stort sett som han vil. Men vi skulle gjerne ha sett maleriene til Jeffrey, noe som nok blir vanskeliggjort av at han for et par år siden laget en katalog på oppfordring av Ian, som så ble nedsablet av en kunstkjenner før Ian rakk å sette igang et prosjekt i form av en bok. Konsekvensen av dette ble at Jeffrey nå nekter å vise frem maleriene sine.

For fansen

90-tallet var fansens tid. Ian forteller så mange bisarre historier om fansen oppførsel at en kan få mareritt av mindre. En engelsk fan sparte til å dra over Atlanteren med en bananbåt for å sykle til Tull-konsertene. Han ankom for sent hvert eneste sted de spilte i hele USA. Så syklet han etter dem nedover Sentral-Amerika, ble slått ned av tyver, frastjålet alt og latt igjen for å dø. En bonde tok seg av ham og han jobbet for å få kjøpt seg en ny sykkel. Han syklet etter rundt hele Syd-Amerika og kom alltid for sent, inntil han tok dem igjen på det siste stedet i Brasil. Etter konserten fikk roadiene høre historien hans og gikk til Ian med den. Ian ble rørt av en slik iver og resultatet var at fyren idag er ansvarlig for salg av effekter for gruppa.

Fanbladet A New Day har til nå kommet ut med 74 nummer og har hatt mye å si for diverse utgivelser. Jethro Tull conventions er årlige fanforeteelser i mange Iand og her har alle gamle og nye Tull-medlemmer dukket opp. Fansen har vært ansvarlige for at de forskjellige Tullmedlemmene har fått utgitt sine egne prosjekter, og det er ikke få plater som har kommet de siste ti årene. Dessuten har A New Day-folkene sørget for å få de tidligere Tullmedlemmene forsonet med hverandre og med Ian Anderson. De har til og med spilt med hverandre i så mange kombinasjoner at det ikke er å undres at Tull-fans ikke har tid til annet enn å følge med i Tull-relaterte utgivelser og konserter og prosjekter av ymse slag. Følg med i A New Day, 75 Wren Way, Farnborough, Hants GU14 8TA, England, email: davidreesl@compuserve.com .

David Rees har også skrevet bok om Tull: Minstrels in the Gallery - A History of Jethro Tull. Den kom i 1998 på Firefly Publishing og anbefales sterkt fordi David Rees har holdt på som fan nr. 1 i snart tyve år og fordi den i så stor grad er basert på intervjuer med Tullmedlemmene. Boka fås også gjennom A New Day.

Selve praktverket for en Tull-fan er Greg Russos Flying Colours - the Jethro Tull Reference Manual. Her er mer enn en kan ønske seg. Særlig ønsket jeg ikke lista over alle låtene som fremdeles ikke er gitt ut, hvorav noen ikke lenger eksisterer på tape. Det er omkring 60 av dem! Grøss. Her far vi en omfattende bandhistorie etterfulgt av glitrende mengder av fakta og Greg gar langt mer i dybden enn David Rees. Han er også nitid for å få hvert lille faktum korrekt og holder nå på med en revisjon etter at flere Tullmedlemmer har kommet med detaljerte kommentarer. Boka fås lettest gjennom Greg Russos forlag Crossfire Publications, P. 0. Box 20406, Floral Park, NY 11002-0406.

Med The Secret Ianguage of Birds gjenoppsto håpet om at Ian kan gjøre intrikat, original og vanskelig tilgjengelig musikk igjen. I en verden hvor det meste av musikk er produkt for massene har Jethro Tull gjort mer enn de fleste for å skape unik og fantastisk musikk.

Magasinversjonen av artikkelen rommer også full diskografisk oversikt.