NAMIBIA 2002 - en vellykket mineraltur!

6. august til 22. august 2002

Arrangert av Hans Vidar og Astri, i samarbeid med Geo-Tours Namibia v/Andreas G. Palfi, Windhoek, NAMIBIA

Dag 0

Dagen går med til transport, fra Gardermoen til Frankfurt, og videre mot Johannesburg i Sør-Afrika. Ettersom jeg har en masse bonuspoeng I SAS, har jeg valgt å bruke disse, og reiser med Lufthansa via Frankfurt, mens de andre reiser over London. Jeg hadde sete ved siden av en tysk dame, som I tiden før hun giftet seg og flytte til Cape Town var fotograf, og fartet mye på oppdrag I Namibia. Hun snakket varmt om lyset og fargene dernede, og jeg ser frem til å oppleve dette!

Dag 1

Reisen fortsetter, jeg våkner grytidlig I 11500m høyde, solen skinner og det er ikke en sky mellom oss og jorden. Den er helt tydelig rund, ingen tvil om det! Vi flyr over et merkelig landskap, det er midtre del av Botswana. Flatt, med veier som strekker sek snorrette over utrolige avstander, en rask kalkulasjon tilsier en lengde på den ene på ca 300km, uten en eneste sving. Det er masse inntørkede innsjøer, såkalte Pan’s, saltsletter som kun har vann I regntiden, og kort tid etter.

Jeg treffer øvrige deltakere i Johannesburg, bare ca 20 minutter ventetid, og vi reiser sammen med East African Airways til Windhoek i Namibia, hvor vi blir mottatt av Andreas Palfi og André og Thea Mostert, som blir våre guider under turen. Resten av dagen går med til å gjøre seg litt kjent, besøker hotellet, kontoret til Andreas (hvor vi betalte for turen, 1300€. Så en tur downtown Windhoek, og dagen avluttes på en afrikansk restaurant i utkanten av Windhoek.

Vi overnattet på Windhoek Town Lodge.

Dag 2

Nå starter mineralturen, men først til en restaurant på et kjøpesenter for å spise frokost. Første sted ut for mineralleting er Aris, et steinbrudd noen km øst for Windhoek. Her er det en relativ hard bergart, en fonolitt, som bl. a. inneholder "fossilt vann", og en forholdshvis rik mineralisering. Det første som vi finner, er gråbrune vifter av TUPERSSUATSIAITE, endel NATROLITE, CALCITE og rosa krystealler av VILLIAUMITE på druser i bergarten.

Det sto en mengde bavianer i veikanten, den første kontakten med dyr her i Namibia, når en ser bort fra noen bikkjer inne i Windhoek.

Vi etterlot Aris-materialet på kontoret til Andreas, og reiste videre i retning Ousakos, ut mot kysten. Første overnatting ute i felt er i Ousakos, på en plass som heter "Namib Wüste" - oversatt Namibisk Ørken - ingen sensasjon i det! Foran stasjonen her i Ousakos står det et gammel smalsporet Henchel-lok, 600mm sporvidde, fra ca 1912. På campingplassen var en gammel sovevogn tatt i bruk til campinghytte.

Det ble observert endel dyr idag, struts, stork og giraff. Campingplassen bød på mygg. Men et nydelig måltid tilbrakt av Andre og Thea på “Bushman Microowen” (ei gryte over åpen ild) sluttet denne dagen.

Dag 3

Dagen startet med besøk i Neuschwaben Turmaline Mine nær Karibib, et område drevet på turmalin av en masse "small scale miners". Fikk ikke grave selv, men kunne kjøpe kvartsstuffer og mindre turmaliner, først og fremst av lokale representanter som tok oss med på en omvisning. Etterpå skulle vi handle av endel gruvearbeidere som holdt til ute ved hovedveien, Dette ble en traumatisk opplevelse, for det første var materialet stort sett dårlig, og de opptrådde på en svært aggresiv måte, slik at en virkelig følte en viss risiko for liv og helse!.

Neste sted på programmet vare en Demantoid-gruve, den lå ca 1/2times kjøring i terrenget inn fra hovedveien. Her fikk vi heller ikke lov å komme inn, men grov litt i noen hauger på utsiden, med et mindre resultat.

Reiste så til en leirplass under Spitzkoppe, en nydelig plass hvor vi sov og spiste i friluft.

Dag 4

Fant ikke noen grunn til å ligge lenge idag, var oppe 0500, i god tid før solen sto opp. En prat med Andreas, en kopp kaffe og en rask frokost (som idag var rester etter middagen, et ryggstykke av Springboek, en antilopesort. Så var det frem med fotoutstyret og opp på en nærliggende topp, ca 100m over leiren og med god utsikt mot Spitzkoppe. Så var det bare og vente på SOLEN.

Startet dagens mineraljakt med å handle mineraler med en masse "small scale dealers" som sto i nærheten av campen. Dette var en helt annen opplevelse en forrige dagen, trivelige mennesker som gjorde hva de kunne for å få så høy pris som mulig, men her gjalt det å prutte på prisene, og det fungerte trolig til alles tilfredsstillelse. Det var mest kvarts (Ametyst, Sceptere, inneslutninger, vinduskvarts) og turmaliner  (Schörl), men også akvamariner og topaser.

Rössing Mountain Pegmatites var neste sted, vi kjørte innover fjellet, utenom alle veier, ca 3/4t, varmen var påtrengende. Vi fant frem til en mengde mindre skjerp, hvor ALLANITE, EUXENITE, KVARTS og AMAZONITE var det vanligste. I tillegg var det her sekundære uranmineraler, som FOURMAIERITE, CLARCEITE og lign. I et skjerp fant vi jaspis og calcedon, og lengre bort nydelig blå APATITE. Det var også skjerp hvor det fantes nydelig CALCEDON.

Turen gikk videre, inn i et villt område med trange daler, vi var i Goanikontes-fjellene, hvor det ble lett og funnet BOLTWOODITE, nydelige vifter av gule krystaller på druser i bergarten, som var en pegmatitt innsprengt i et metamorf sediment. På veien ut passerte vi Goanikontes-oasen, et eventyr av vegetasjon, med flere farmer.

Landskapet på vei ut var svært øde, og ble benevnt "Moon Landscape". Dette landskapet var dannet av Swakop river gjennom tidene. Sedimentene som området er dannet i, er ca 460mill år gamle. Langt bak kunne en ane Rössing Mountains.

Overnatting i Alte Brücke Hotel i Swakopmund, med middag i Alte Brauhaus Restaurant. Både maten, ølet og dusjen smakte bra! 3 halvlitere inntok sin naturlige plass i kroppen, uten at det meldte seg noen naturlige behov før morgenen etter. Forteller forøvrig noe om hvor viktig det er å innta nok væske når en er aktiv i et ørkenområde!

Dag 5

Swakopmund kunne by på endel museer, det var søndag, og flere var stengt, men vi fant frem til et som tok for seg alle sider av Namibias historie, det var til og med en brukbar mineralsamling der. Ellers ble det diverse innkjøp, souvernirer, telefonkort, vann. Ting som var nødvendig. Avsluttet besøket på ei tysk kaffesjappe, med kaker. Omtrent som i Tyskland.

Cape Cross Seal Colony var neste opplevelse, her var det rundt 10 000 sel i alle størrelser, samt endel coyoter som prøvde å holde liv i seg. En merkelig blanding av sauefjøs og gammel, sur urin preget luktbildet, faktisk langt inn i neste dag, med noen mil mellom oss og selene. Et toalettbesøk bød på uventede problemer, to seler hadde funnet ut at dette var en bra plass å oppholde seg, og de glefset etter bena mine når jeg prøvde meg. Kvaliteten på toalettet var forøvrig slik at det var mer fristende å tisse i buksa!

På veien videre var vi innom en dam hvor det ble krystallisert ut saltkrystaller – den var gravd ut, med tilsig av sjøvann. Nydelige HALITE krystaller!

Målet for dagen var nordsiden av Gobosebberge, et fjellparti som bl. a. inneholdt Tafelkoppe på ca 2400m. Vi slo leir i ei ryddet steinrøys, etter å ha kjørt ca. 3/4 t inn i rent terreng. Her inne hadde Andreas (Palfi) et claim, hvor det var Ametyster og annet. Det var en svært vakker natur, riktignok tørr, men med endel antiloper på slettene nedenfor leirplassen.

Dag 6

Idag er det leting etter AMETYST, BARITE og SIDERITE, de var alle tilstedeværende i skjerpene til Andreas. Han hadde et par stykker som jobbet for ham derinne. Den ene av de hadde med seg familien sin, kone og tre barn fra 3 til 11 år. De bodde derinne, fullstendig isolert fra omverdenen, ettersom bilen var gått i stykker. De var nede hos oss på morgenen og spiste frokost sammen med oss. De hadde hatt en nabofamilie, menjentene truet med å rive øynene ut på hverandre, da den ene mente at den andre var for grådig etter andres menn – klassisk? Resultatae var at de nå bor svært godt adskilt oppe i fjellverdenen.

Vi reiste videre i terrenget til en PRENITE forekomst, det var endel større skjerp med lys grønn Prenitt, i kule-aggregater. I tillegg fant vi QUARZ, CELADONITE og EPIDOTE, uten at det sensasjonelle funnet ble gjort.

På veien mot kveldens overnattingssted passerte vi et område med mining claims, hvor endel Small Scale Miners ville selge oss mineraler. Det ble endel handling, endel pene ting, kvartskrystaller og turmaliner. En Herero-familie sto for seg selv, med flere generasjoner. Barna ble svært glad for noen olympia-pins, og jublet høyt når Bjørn-Otto tok bilder av dem og viste frem.

På veien ut stoppet vi for å se på Welwitschia Mirabilis, en forunderlig plante. Det var ganske mye av den i enkelte områder, og guidene var svært opptatt av denne planten. Et underlig bekjentskap!

Kvelden ble tilbrakt på Brandberg Rest Camp i Uis, hvor den varme dusjen trolig var det største aktivumet for oss. Middag ble inntatt på The White Lady, og kvelden ble avsluttet på campens bar, hvor en meget mineralinteressert eier holdt til.

Dag 7

Etter en dusj og frokost tok vi en runde til et par lokale mineralhandlere. De hadde pene ting, men også svært dyre. Kjøpte et kvartskrystall med 3 inneslutninger og gassbobler for 30 Namibdollar (ca22NOK!!), et utrolig skjeldent funn. Den ene mineralhandleren var en eldre mann, født i Tyskland. Han ville slutte i gesjeften, og var villig til å selge hele sjappa med stein og alt for 250.000 Namibdollar.

Fra lokale dealers ute på gata i Uis kjøpte jeg 3 krystaller, av disse 2 store vinduskvarts. Ellers var det ikke mye som var brukbart.

Twyfelfontein var neste sted på programmet, her var det en mengde helleristninger i sandstein, mindre enn 10tusen år siden, utført av buskmenn. Samlingen og variasjonen av avbildede dyr viser at det har vært stor bevegelse over lange avstander, bl.a. var sel og pingvin representert, dette viser en viss kontakt med kystområdene.

Ikke langt unna fantes det et område med fossilisert tre, det var minst 55 store stammer i området, samt en utrolig mengde mindre biter, alle ca 280mill. år gamle. Det var selvsagt strengt forbudt å ta med seg noen biter derfra!

Etter disse "geokulturelle" innslagene, var turen kommet for en av de store opplevelsene, Mesopotatamia 504 i Copper Valley. Hit kom vi etter en flott tur gjennom veiløst landskap, og etter at andreas introduserte en snarvei, var det i hvertfall slutt på det som lignet vei. Her slo vi leir for natten, for sikkerhetsskyld oppe på en stor betongplatting, av hensyn til lokale krypdyr.

Dag 8

Det var ingen grunn til å bli liggende lenge denne dagen, den mest lovende mineralforekomsten lå foran oss, og det var bare å stå på. 0750 var jeg igang på tipphaugene, etter frokost og kaffe og soloppgang. Her fant jeg ganske raskt MALAKITE, BEYERITE, BISMUTHITE, CHALCOSITE, PYRITE, CRYSOKOLLA, BORNITE, BROCHANTITE, CALCEDONE, QUARZ og ikke minst, NAMIBITE. Det ble litt jobbing, men det var vel derfor vi dro nedover?

I en annen forkomst i området, ca. 3km unna, fant vi SHATTUCKITE, nydelige samlinger av vifteformede krystaller, sammen med CRYSOCOLLA og PLANCHEITE. Vi ankom stedet i to grupper, og det var ikke så enkelt å finne frem, så vi var ute på en solid bærtur. Men en får se det positive idet, vi så endel særdeles vill natur, en flott cayon, med stor variasjon i vegetasjonen. Og vi fant frem tilslutt!!!

Gjorde endel egne ekspedisjoner i området, for å se litt på dyrelivet. Dette forårsaket endel uro blandt våre guider, som nok følte at de ikke hadde full oversikt, og dette er det ikke noe å si på. Moralen er at man bruker de norske fjellvettreglene: Meld fra hvor du går.......

Apropos dyrelivet, en av gutta hadde satt en bag fra seg opp mot en betongkant oppe på plattingen som vi hadde sovet på om natten. Da den ble løftet bort, lå det en livsfarlig slange, riktignok et ungt eksemplar, under den, oppe på plattingen. Trygg soveplass???

Det ble to netter i Mesopotamia, det kunne gjerne ha vært flere!

Dag 9

Dette var en skjelden morgen, det hadde vært rundt 3-4minusgrader ute, og i det var i det hele tatt grøssent. Jeg må innrømme at tanken gikk hjem til tropenetter osv. Men Afrika er Afrika, dette lignet på tilsvarende opplevelser i Sahara noen år tidligere. Vi fikk besøk i leiren av en ung gutt fra en av nabogårdene, han var ute etter å tjene noen dollar på å hjelpe oss, og samtidig kansje få noen matrester. Det viste seg at det var samme mann som hjalp oss med vannforsyningen dagen i forveien, det var en kilde oppe i fjellet, og han hentet flere dunker ned til oss. Trivelig fyr! Med hans hjelp ble leiren ble pakket ned, og vi reiste mot Grootberg og zeolittforekomstene der.

Grootberg zeolittforekomst lå i et gammelt, for anledningen tørt, elveleie. Til gjengjeld var det godt likt av elefanter, noe mengden av elefantmøkk tydelig vitnet om. Med elefantvakt ovenfor og nedenfor, og en som holdt seg oppe i dalsiden med kikkert og radio, hadde vi rolige arbeidsforhold, og kunne plukke ut av fjellet STILBITE og LAUMONTITE. I tillegg fant jeg masse SCOLESITE løst i elvesanden, nydelige vifter. I tillegg flere druser med AMETYST og QUARZ. En gruppe besøkte en forekomst lengre opp i fjellet, ca. 1 times marsj opp, men så vidt jeg kunne forstå var ikke dette særlig vellykket.

Nattens oppholdssted, Palmvag Lodge, hvor vi riktignok måtte sove i teltene våre og spise ute som vanlig, kunne heldighvis by på en varm dusj - og et nydelig landskap , den lå i en oase med palmetrær og masse dyreliv og vakre fargerike fugler.

Dag 10

Dette ble natten da jeg nesten frøs ihjel, måtte stå opp flere ganger for å kle på meg mer. Temperaturen var langt under frysepunktet, og det var et helt uforklarelig lys ute i øyeblikkene før soloppgangen. Men som vanlig kom varmen raskt etter soloppgang, og verden var god igjen. Vi reiste til et gammelt tysk fort, Sesfontein, som var bygget i 1884 og forlatt i 1914. Der inntok vi en formiddagskaffe, for så og fortsette mot Omaue Dioptas Mine, den nordligste forekomsten vi besøkte.

Underveis handlet vi i en butikk ute på landet, ikke ulik lignende butikker andre steder. Men det som gir sterkest inntrykk er hvor stor del av det hele brennevinsutsalgene tar – en skulle tro at disse var det de minst hadde behov for……..

Dioptasforekomsten ligger i et 800mill. år gammelt sediment, en dolomitt, som hører til Damara-sekvensen av sedimentene. Her ble det, ikke overraskende, drevet på DIOPTASE, nydelige mørk grønne krystaller, som jeg fant en god del av, 4-8mm lange, dobbeltterminerte i små grupper. Det var andre mineraler her også, det mest fremtredende ved siden av dioptasen var CRYSOKOLLA, som sammen med PLANCHEITE, MALACHITE og SHATTUCKITE utgjorde en svært vakker paragenese i blått og grønt. I tillegg fantes det honningfargede BARITE krystaller. bbbb

Karl Steiner, som eier og driver forekomsten, har gått inn i dolomitten, fulgt gangene med dioptas, mer enn 20m inn i fjellet, gangene er 1,5-2,5m i diameter, og alt er gjort med håndkraft. Bruk av pressluftbor eller lignende sammen med sprengstoff ville ødelegge dioptasdrusene, og sette verdien ned på et lavmål. Endel av de stuffene han hadde tatt ut fikk vi anledning til å kjøpe, sammen med trearbeider og malerier laget på steinheller.

Vi overnattet i steinhus som var bygget av Steiner og hans medhjelpere, en plass med en fantastisk utsikt og mye fugler. Plassen ble også kat Camp Aussicht, et navn den fortjente.

Dag 11

Vi våknet opp til skikkelig kaldt vær, men heldighvis hadde steinveggene i hotellet vårt holdt på varmen, slik at vi ikke frøs om morgenen. Det ble et yrende fugleliv igjen etterhvert som sole tittet frem og temperaturen steg rundt oss. Etterhvert forlot vi Omaue Dioptas Mine etter en god forkost, med kurs mot Hobaterre Campsite via Opuwo, en forholdshvis lang tur uten noen forekomster underveis. Vi gjorde en stopp ved noen kjempestore trær med fløyelsaktige frukter, det var BOABAB-treet, og fruktene inneholdt et hvitt, tørt stoff som smakte en mellomting mellom melis og sitron.

Det var mye vakker og forunderlig natur, vi befant oss nå helt opp mot grensen til Angola. Passerte Opuwo, et knutepunkt hvor mange stammer og nasjonaliteter møtter. Etterhvert kom vi frem til nattkvarteret vårt: Hobaterre Camp Site var interessant på mange måter: Det var et vannhull der som tiltrakk seg en masse dyr, og det var løver der om natten. Vi hadde ekstra leirbål om natten for å holde de på avstand, og ingen nattlige ærender uten flittig bruk av lommelykt. Det var for øvrig ikke så vanskelig å holde seg den natten.....

Dag 12

Våknet opp tidlig, etter en etter forholdene god søvn, våre italienske naboer syntes det var passende å vekke resten av campen 0430. Satte tillivs en kopp kaffe og litt frokost, og tok en tur opp til vannhullet for å se etter vilt. Det var et stykke til soloppgang, så det var nok lite bevegelse enda, ikke et dyr å se ved vannhullet. Litt lengre bort ante jeg en liten flokk med antiloper, men de holdt seg i ro, og dermed var det bare å returnere til campen. Løvene så jeg ikke noe til.

Vi fortsatte idag til Etosha Pan, en av de største nasjonalparkene i Namibia, med et fantastisk dyreliv. Her så vi elefanter, neshorn, giraffer, sebraer, forskjellige antiloper, strutser +++++++. En opplevelse, som nok fenget meg ner enn de andre, var “reirene” til en tre-edderkopp, de klumpet seg sammen 150-250stk i et “rede” bygget av leire, og som hang ytterst i en gren.

Parken er dominert av en enorm saltslette, ca 60 x 110 km, en såkalt “pan”. Den ble delvis oversvømmet en gang i året, på slutten av regntiden.

Vi overnattet i Halali, en camp som ligger omtrent midt i parken. Det var et vannhull innen gangavstand fra teltet (dvs: denne natten sov jeg bak et bord under et tak!!), vannhullet var opplyst om natten, slik at det var mulig å sitte der å følge med. Jeg ble belønnet med 4 neshorn, 3 voksne og en unge. Inne i leiren tasset en grevling rundt og lette etter mat, det så ut til at den gikk en fast runde. Ingen mineraler idag heller.

Dag 13

Jeg krøp frem bak bordet mitt grytidlig, og ventet på at kaffen skulle bli varm sammen med Andreas og et par av de andre. Når grålysningen nærmet seg, tok vi en tur til vannhullet. Noen villsvin tasset omkring i vannkanten, og når de dro kom et par hyener. Ikke noe storvilt idag.

Videre på ferden: vi besøkte noen vannhull, og ved innkjøringen til et av dem ble det en misforståelse mellom Andrè og Thea, slik at de kom bort fra hverandre. Dette utløste et voldsomt temperament nårr vi fant hverandre igjen, det var litt spesielt å lytte til hvordan de verbalt så og si kledde av hverandre. Selv om det foregikk på afrikans, var det lite vi ikke fikk med oss, kroppsspråket var særdeles tydelig.

Vi tok en tur ut på Etosha Pan, en 1,5-2km ut. Vi kunne se hvordan jordkloden buet seg, og det var tørt. Svært tørt. Vi prøvde i fellesskap på å rette på dette, men jeg er redd det ble fånyttes!                

Men før vi kom til Tsumeb rakk vi et besøk opp på en liten topp ved leiren i Halali, hvor vi så på endel dannelser i berggrunnen, stromatolitter. Her var det kalkgrunn, og de nedetsede formasjonene hadde små mikrokosmos som i seg selv var bildet på en større bergkjede.

Etterpå besøkte vi Namutomi og det gamle tyske fortet der, her var det et lite museum som viste endel våpen tyskerne hadde dumpet i et sammenrast huleområde, hvor en vanndam av ukjent dybde dominerte. Her, i Lake Otjikoto, dumpet tyskerne en masse våpen under tilbaketrekningen rundt 1914.

Så kom det som alle mineralsamlere drømmer om: TSUMEB. Gralen i mineralriket. Ikke for det at vi fikk samlet noen mineraler der, det eneste ble en DESCLOIZITE som jeg kjøpte på gaten, denne var til alt ovemål fra Kombat Mine. Men vi var på museet i Tsumeb, en forholdshvis rikholdig mineralsamling, men også frimerker og jernbane sammen med alle andre sider av samfunnets historie var dekket. Her hang forøvrig byvåpnet til Elverum i resepsjonen. Forøvrig hang det mineralhistorie på alle kanter, gatenavn, butikker, industri, alt bar preg av ÅRSAKEN TIL AT TSUMEB VAR TSUMEB.

Natten ble tilbrakt på en nydelig gressplen på Tsumeb Campsite, og kvelden ble avsluttet med et måltid på Miners Hotel i sentrum av Tsumeb.

Dag 14

Å våkne opp i Tsumeb er som i eventyret: Du må klype deg selv i armen for å tro at det du opplever er sant. En nydelig rød sol steg opp over horisonten for liksom å undersreke eventyret.... Og på et bord bortenfor oss satt nattevakten, som klippet ut av en håndbok for soldaten. Trolig en gammel soldat fra en av frigjøringsbevegelsene. Han var sulten, og ventet tålmodig til vi hadde spist, så fikk han mesteparten av oppvasken og grytene med rester fra dagen før, og forsvant. Han kom tilbake 1/2time senere, tilsynelatende fornøyd, og alt var skinnende rent.

Men eventyr tar også slutt, vi forlot Tsumeb, og satte kurs for Berg Aukas, ei gruve med Cu,Pb,Zn og V-mineralisering. Det var vanskelig å finne noe iøynefallende her, det meste krever mikroskop. Jeg var inmidlertid heldig, og fant et druserom på størrelse med 2 hender med DESCLOIZITE. Et skjeldent funn, og definitivt det beste den dagen.

Underveis var vi innom en meteoritt som befinner seg i Hoba, den største som er registrert i Namibia, ca 80 000 år gammel.

Neste mineralforekomst, og den siste på denne turen, var et FLUORITE-brudd, Okorusu Mine i nærheten av Otjiwarongo. Her fikk vi plukke 2 -to- stuffer, så det gjalt å være selektiv. Vi skulle få kjøpe stuffer her, men byråkratiet oversteg alles tålmodighet, så etter en tur innom butikken etter “bare se og ikke røre”-prinsippet, satte kurs for nattens camp, i Hohenfels.

Dag 15

Transportetappe mot Windhoek, med suvenirstopp i Okahandja, masse trefigurer til rimelig penge. Svært pågående selgere, men jeg fant et par som det gikk an å forholde seg til profesjonelt, og de stakk av med det meste av pengene mine.

Tilbake i Windhoek tok vi inn på Windhoek Town lodge igjen, sirkelen var sluttet. Lempet inn baggasjen på rummet, fikk ristet støv ut av reisehabitten og pusset fjellstøvlene (de var blitt brukt hver dag under turen, jeg reiste ned med de, og forbannet meg på å bruke de hjem igjen på flyet).

Vi avsluttet det hele med en bedre middag på Jo'es Beerhouse, hvor vi satt alle sammen, nå hadde familien til Andreas sluttet seg til oss, slik at vi nå var 15 personer og 8 nasjonaliteter. Slikt kan det bare bli god stemning av!

Dag 16

Avreisedag. En siste souvenirrunde i Windhoek, og så til Flyplassen. Her klarte de å rote bort flybiletten min under innsjekkingen, og baggasjen min ville de sende til London, Men det ordnet seg etter mye oppstyr, og vi kunne klatre ombord i en Boeing 737-400 fra South African Airways, på vei til Johannesburg. Der var det 4 timer venting for meg, og så en 747 fra Lufthansa mot Frankfurt. På Buisnessklasse. Med velbrukte, noe sure, men nypussede fjellstøvler.

Dag 17

Våknet et sted over Middelhavet, vi var såvidt klar av Libya, og landet grytidlig i Frankfurt.  Etter 3 timer gikk ferden videre med Lufthansa til Gardermoen. De øvrige reiste via London, og de fikk ikke baggasjen sin ved ankomsten. Der sto de i kø for å etterlyse sin baggasje, mens jeg gikk forbi med min “Macho” baggasje, en rosa/grå skipssekk og en kraftig rød bag. Men jeg hadde den! Og taxfree-posen, selfølgelig. Man er da nordmann….