Dette innlegget ble skrevet etter et kurs Ole Kristian Olsen holdt i Horten høsten 93 for Loggen.

Den gamle sliteren bygges igjen 

Holmsbupram er navnet på en båttype bygget flere steder i Oslofjorden og Drammensfjorden gjennom mange år Navnet har den trolig fått fordi fiskerne i Holmsbu var de første som tok typen i bruk og gjorde den kjent utenfor byggeområdet. Båten har vært velkjent i store deler av Oslofjorden som fiske- og bruksbåt. Fram til 1960-tallet var båten uendret i fasong fra i hvert fall midten av 1800-tallet. Etter 1960 ble båtene lagt ut noe mer akter pga. påhengsmotorens inntog. Det er derfor ikke tvil om vi her har å gjøre med en båttype som i stor grad har vært med på å prege kyst-kulturen i Oslofjorden. Det blir med en pram som med en folkevogn. De blir lett sett på som verdiløse inntil de er helt borte.

  Er det noe ved prammen som er verdt å ta vare på, eller var dette et bygge som gud og hvermann kunne få til, og hvor båtens eneste egenskap var at den var et trau som fløt og som kunne roes? Onde tunger vil gjerne at det er slik. Samtidig kan eldre folk gjerne fortelle at Holmsbu-prammen hadde meget gode sjøegenskaper. Under et forlis i Nordsjøen viste det seg at det var disse livbåtene som klarte seg best. Det er imidlertid helt klart at en kan snakke om gode prammer og dårlige prammer. Men hva er det egentlig som skiller dem?

Han har hatt prambygging som levebrød fram til plast-båtene begynte å ta markedet fra ham. Men det hender han setter opp en pram den dag i dag. Han forteller at den første prammen bygde han da han var 12 år gammel og den ble solgt 2 år senere for å få penger til konfirmasjonsklær. Han gråt en skvett da, sier Ole. Det viktige med slike tradisjons bærere er at de kan vise oss grep og detaljer som vi vanskelig kunne oppdage på egenhånd. Ole Olsen vet hele tiden hva han skal gjøre for å legge de og de egenskapene inn i båten. A få oversikt over alle detaljer er selvsagt mer enn vi kan overkomme på et 60 timers kurs. Men vi får innblikk i en byggeteknikk som er gjennomrasjonalisert og hvor små og enkle hjelpemidler gir kontroll over båtens fasong. 

Vårt kurs startet i skogen 
Uttak av båttømmer på rot er en erfaringskunnskap som krever litt mer enn en tur i skogen for å få taket på. Men noe fikk vi da med oss. En pram på 17 fot kan bygges av ei furu. Treet skal i så fall være 11 tommer tykt i brysthøyde. Ole ville verken ha mer eller mindre. Her var det om å gjøre å ikke bruke, energi og økonomi på trær som var for store. Likeledes var det bortkastet og dyrt å ta ut trær som på annen måte ikke holdt mål. Derfor var han nøye med at det treet han hugg, det skulle kunne brukes. Om det var synlige svartkvist, så var ikke det så farlig; de ble fort friske innenfor barken. Men øyer i barken, som avslørte at det lå en død kvist innenfor, ville han ikke ha noe av. Videre ville han ha trær med gul bark så langt- ned som mulig. Det ligger ellers endel erfaring i å se hvor treet har vokst , hvor hurtigvokst skogen er osv. Båtborda var nå en ting, men han sikret seg selvsagt grenkrok til tofteknekter også. Sagingen av stokken krevde også erfaring. Var stokken oval skulle den skjæres slik at ovalen lå opp på saga. Dette fordi sprekkene rundt margen gjerne var større mot det tykkeste på stokken. Dermed fikk vi færre bord med margsprekk i. Margbordet kunne gjerne skjæres som 1 1/2" fordi margen likevel gjorde bordet ubrukelig som båtbord. Resten av bordene skulle skjæres 3/4" og justeres til god 5/8" for bruk på prammen.

Og så i verkstedet 
Nå kunne vi endelig ta fatt på det spennende arbeidet inne i verkstedet. Vi hadde bestemt oss tor å sette opp en 17 fots pram som Ole skulle bygge sammen med 2 sønner (Jan og Sten) og 2 barnebarn (Kristian og Øystein) og så skulle vi andre sette opp en 16-foting. Ole hadde vært der litt på forhånd og laget til stemholter (Stamholdt) og kubbe til sin pram. Vi fikk beskjed om å gjøre likeså til neste treff (se illustrasjon). Det første som ble gjort var å sortere borda. Her har vi en overgang og dette holder til undre bunn-bord, her har vi reiseborda, — og så videre. Navnene kunne på dette tidspunktet like gjerne være uttalt på gresk, men vi høvlet lydig bordene til den rette dimensjon slik at alt lå til rette for at vi kunne bli innlemmet i denne nye verden som het Holmsbuprammen.
 

Bordene formes 
Først var det det undre bunnbordet. Dette var gjerne det smaleste av bordene. Vi snorslo først bordet med brann. Dette gjøres ved å trekke en snor over en brent orepinne og så slå snoren over midten av bordet. Ut fra snorslaget ble bordet så formet. Det neste bordet (side-bunnbordet) ble også snorslått på den ene siden og så formet på den andre etter mål som Ole enten hadde i hodet eller hadde skrevet opp på veggen i båtskjulet. Den rette siden skulle ligge mot det undre bunnbordet. De 2 side-bunnbordene ble så spikret sammen og skåret og høvlet ferdig slik at de ble helt like. Dv.s. de måtte jo være speilvendte, og kjøpmannsida skal inn på alle bordene. — Ja det er den fineste sida det, sier Ole. Altså margsida inn, men det er ikke egentlig fordi den er finest, men fordi det er vranga (honsida) som sprekker først.

Så var det skjevlinga da. Når vi skjelver borda, høvler vi den siste tommen skrå slik at den passer akkurat til vinkelen til det neste bordet. D.v.s. vi måtte jo ikke bruke en hel tomme for den skulle være en tomme når den var ferdig skrådd, så det fikk vi ta hensyn til.
Når vi skulle beregne vinkelen hadde Ole en mal som inneholdt alle vinklene imellom borda (se illustrasjon) bortsett fra bunnbordene, men disse skulle reises en fingerbredd. Denne vinkelen ble holdt langs hele bordet, men med en liten tanke spissere mot nesa.

Etter at vi hadde brukket ytterkanten av bordene, var de egentlig klare til å settes på. Men det gjensto en liten detalj og det var å markere klinkerfarene. Dette gjorde han på det ene sidebordet og da tok han nøyaktig 5-1/4 tommer (norske) i passeren og merket av langs bordet. Dette fungerte senere som referanse for plassering av spanter og stemplinger etc.
 

Bunnen settes opp 
 Nå var tiden kommet til å sette opp bunnen på båten. Vi hadde jo laget til kubbe og stemholter slik at dette var klart. Først ble det slått inn en blinding i det aktre stemholtet for å holde bunnbordet på plass. Så ble alle tre bordene festet til det aktre stemholtet og ytterkanten av bordene ble holdt oppe av stemplinger fra gulvet. Dernest ble bordene samlet på det framre stemholtet slik at det midterste bordet lå underst. Når kubben sto på plass under båten, så hoppet Ole oppi (til et lite gisp fra forsamlingen) og satte på plass den forre stemplingen (se illustrasjon).

Nå begynte litt finjustering og måling slik at buen i bunn ble ca. 19 tommer dyp og hadde en fin, jevn bue. Den aktre stemplingen ble også satt på. Plasseringen av stemplingene var slik at den forre skulle stå mellom 12. og 13. klinkerfar forfra og den aktre mellom 3. og 4. sett aktenfra. Dette var på en 17 fots båt og det ble selvfølgelig litt annerledes på en 16-foting. Veldig mye ble forresten litt annerledes på 16-fotingen, men det meste annerledes var etter prinsippet "passelig". Dere kan trekke fra en 1/2 tomme der, men der skal det være likt osv. Nå tok Ole 2 pinner og satte dem i kors og dro sidebunnbordene fra hverandre til de kom i riktig posisjon og så ble det boret og slått i spiker. Spiker? Ja, Ikke var det båtsøm og ikke var det kobberklink. Kjøp en pakke med 2" kaldkleppt bygning og litt 3" og 4" til spantene, var beskjeden vi hadde fått fra Ole. Vi måtte selvfølgelig på loftet til den lokale trelasthandleren, men vi fikk da også tak i det vi skulle ha. Roene var vanlig 1/2" galvaniserte og 5/8" til spantene.

En pram til
Nå var det vår tur til å begynne å jobbe. Vi skulle jo ha opp en båt vi også. Herfra var alt sylskarpt. Sylskarpe høvler og økser, sylskarpe blikk som siktet langs linjene til båten og sylskarpe kommentarer til den som for anledningen hold i høyden. Men et rimelig nevenyttig mannskap var snart ajour med situasjonen. Herfra og ut var vi aldri mer enn 3 timer etter Olsen-gjengen.

Resten av bordgangene
De tre resterende bordgangene, Reisebordet eller Refsingsbordet som Ole kalte det, Mellomgangen og Overgangen, ble alle prøvet på og grovtillaget med bandkniv for deretter å bli tatt av og fintillaget i par. Før vi la på Overgangen, eller det siste bordet, ble bunnstokkene lagt i. Det var plittspantet, aktre spennespant, spennespantet, toftespant eller seilspant, fortoftspant og nesespant. Vel borda var tiden kommet til å legge i akterstemn og nesa. Dette var et vanskelig fintilpassingsarbeid, men sikafleks er som bannord i denne sammenheng så her nyttet det ikke å gi seg før de satt perfekt i. Det tar seg, det tar seg, det ser jo ut som en båt, og vi synes de var vakre der de lå. Sidespant (Knekter) og tofter kom på plass (det er et langt lerret å bleke å bli god med øksa). Esinga som var en kvistrein 5/4"x2" furu ble først vannet i noen timer før den ble lagt i og holdt på plass med noen spesialklemmer som Ole hadde (se illustrasjonen). 

Resten er snekkerarbeid, tolleganger, refsinger (fenderlister), plitten, tiljer osv., før vi med stolthet kan vise fram to nydelige prammer, bygget på 8 lørdager og noen kvelder innimellom. Det er ikke rettferdig å sammenligne med gammeltiden. Da skar og høvlet man stokkene for hånd, og man brukte trenagler i stedet for jernnagler. Den gang regnet man 3 uker for å bygge en pram. Vi syntes vi hadde vært flinke likevel, og jeg vil benytte anledningen til å rette en takk til Ole Kristian Olsen som har villet dele sine erfaringer og kunnskaper med oss. Men jeg ser at vi må tusle i båtskjulet hans en god stund enda før vi kan få grep om alle prammens hemmeligheter og egenskaper. 
             Takk Ole, og hilsen oss elevene.