Gode og onde makter

Maktene er et vidløftig og uklart begrep i folketroen, eller skal vi kalle det i overtrua. Vi vet ikke hvor mange dette egentlig var virkelighet for, hvor stor del av befolkningen som var opptatt av de gode og onde makter. I mange kilder synes det som om kirken spilte en liten rolle i menneskers liv og tro. Det stiller jeg meg noe skeptiske til. Det er vel heller slik at skildringer av folketroen skildrer det som er utenom det vanlige, det som var unaturlig eller overnaturlig. I menneskenes daglige og helhetlige liv sto nok kirken langt sterkere enn det enkelte kilder vil ha det til. Folketroen er ingen religion i vanlig forstand av begrepet. Folk trodde litt her og litt der, men det ble ikke satt sammen til et religiøst system.

Det er folkeminnegransker Ørnulf Hodne som sier dette til Helsing. I en menneskealder har han forsket i og beskrevet livet i tidligere tider. For tiden er han i ferd med skrive ei stor bok om folketroen i Norge.

Gode makter

Det finnes gode og onde makter, men også de som representerer begge deler. Naturvettene, som nissen, huldra, nøkken, havfrua og havmannen var snille og gode så lenge de ble behandlet på en god måte. Sånn sett kunne det være et godt samspill mellom disse maktene og menneskene. Men hvis de ikke ble behandlet godt visst de å si fra. Da var de ikke nådige!

De gode makter er det som er knyttet til Jesus og jomfru Maria. Menneskene benyttet navnet på Jesus, på jomfru Maria eller på katolske helgener når de ville tilkalle de gode maket som skulle beskytte mot det onde og truende. Man kunne bare bruke navnene, eller framsi bønner, eller deler av bønner, der navnene var med. Slike bønner kunne være kjente bønner fra kirkens liv, som Fadervår. Men det kunne også våre folkelige bønner som ikke var godkjent av kirka. Bønnene var formler med en slags virkning. Slike bønner finner man i svartebøker, bøker som inneholdt både svart og hvit magi. Det finnes bønner for mange forskjellige situasjoner. Bønner mot rovdyr, mot sykdom - ja til og med mot vepseplage. Som et eksempel på dette nevner Hodne en bønn fra Eiker fra ca år 1800, en Bønn mot bjørn og ulv:

Også denne bønnen ble avsluttet med en fast formel: 3 ganger navnet til Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd og 3 ganger Fadervår. Slike formler var meget vanlige i disse uautoriserte bønnen med kristelig innhold, men som var blandet sammen med mye rart.

Bønnen ble framsagt for å beskytte, men de ble også brukt for å bringe velsignelse, for eksempel over arbeidet. Når man kom til setra hadde man en bønn, når man forlot den en annen. Når man skulle så åkeren tok man av seg hodeplagget og ba en bønn for den "hellige handling" som skulle utføres. Kornet, som jo gjerne ble kalt et Guds-lån, skulle passes godt på slik at det ikke kom noe vondt inn i det. Man slo korsets tegn både over åkeren og kornet.

Bruk av korstegnet var en annen måte å tilkalle de gode makter på, og det var mye brukt. Man hadde korstegnet på fjøsdøra, på maten, på dyra, i båten, ja til og med på fisken. Korset skulle beskytte og gi velsignelse. Det ble risset inn eller malt med tjære, men det kunne også males med dyr- eller fiskeblod. Det kunne være et vanlig kors, men også Andreas-korset (formet som en X) ble mye brukt. Solkorset var også i bruk. Sola var et gammelt fruktbarhetssymbol som man på en måte kristnet ved å kombinere den med et kors.

En tredje måte å tilkalle de gode krefter var å be om prestens hjelp. Hvis det spøkte i et hus ba man presten mane bort spøkelse og velsigne huset. Ved bryllup skulle gjerne brudekammeret velsignes av presten. Presten var det onde så overlegen at han til og med kunne ta de onde krefter i bruk i det godes hensikt. Petter Dass, som i sagnet fikk den onde til å frakte seg til København, er et eksempel på dette. Det finne i overleveringene mange sagn om prester som maner bort det onde.

De hellige ting i kirka var også med på å beskytte mot det onde. Folk var forpliktet til å gå i kirka, loven påbød det. Hva de opplevde gjennom det de hørte og så vet vi lite om. Men det vi vet er at det var vanlig å ta med seg hjem, på lovlig eller ulovlig måte, hellige ting fra kirka: litt nattverdsbrød, litt vin, noen dråper av dåpsvannet eller annet. Dette skulle blant annet beskytte mot barnesykdommer. Å ta med seg en palmekvist til kirka på palmesøndag, slik at disse kunne vigsles, skulle bringe velsignes tilbake til hus og avling. Mange av disse tingene ble forbudt ved reformasjonen, men det levde nok videre i lang tid etterpå.

Onde makter

Hva var det så de beskyttet seg mot? Her snakker vi om alle de menneskefientlige maktene, og de var langt mer framtredende i folketroen enn det de gode kreftene var. Folk var langt mer opptatt av å beskytte seg mot det onde enn det de var av å tilbe det gode.

Onde mennesker, trollfolket av begge kjønn, kunne gi ond påvirkning på flere måter. Ond tunge betydde ikke at den onde sprette sin makt ved bannskap og stygge ord. Tvert i mot: en person med ond tunge var en som skrøt og roste. Folk trodde rosen var andre ord for misunnelse. Sa en at det var ei pen ku, var det uttrykk for misunnelse til eieren. Personer som kom med slike uttalelser skulle man spytte etter eller si noe stygt til.

Dersom en med ond hånd tok på dyr eller barn kom de til å bli syke. Mennesker med onde øyne kunne skade andre ved hjelp av blikket. Også døde mennesker kunne skade med blikket. Hekser og troll-kjerringer som skulle brennes måtte ha bind for øynene, ellers kunne de skade de som så på. Noen var født med onde krefter, de trengte ikke selv å vite noe om det. Andre var klar over sine krefter, og gikk bevist inn for å skade. Fremmedfolk ble alltid sett på som farlige, de måtte ikke slippes inn i stua eller fjøset, for da påføre de barn og dyr ubotelige skader.

De onde trengte heller ikke å være tilstede for å skade, de kunne påføre andre skade på lang avstand - svart magi. Oppsto noe uforståelig var det naturlig nok lett å gi de onde skylla. Trua på fjern-melking var utbredt, en ond kunne sitte hjemme hos seg selv å melke en pinne eller ei lærreim slik at ku-juret gikk tomt. Eller de sendte ut ei "trollkatt", en ball laget av hår og filler, og gitt liv av Fanden selv. Også trollkatten kunne melke slik at juret var tomt når eierne kom for å melke.

Fjern-magi ble også brukt til å skjemme kniver, sakser og sverd. Man kunne også skade et menneske på avstand. Man tegnet et bilde av den man ville skade for så å kjøre en kniv gjennom bildet. Var været dårlig fikk onde mennesker skylda for det, de drev med vær-magi. Gjennom avstadsmagi kunne man ødelegge ekteskap, påføre sykdom, ja til og med drepe. Onde mennesker var på ferde over alt. Mange av disse ble tatt og drept.

Ørnulf Hodne forteller at det finnes et norsk folkeeventyr som heter Onde mennesker er verre en Fanden. Dette eventyret kjenner man igjen over hele Europa. Også Martin Luther kjente dette eventyret, og har omtalt det.

I tillegg til alle de onde menneskene var gjenferdene en kilde til redsel. Kanskje var troen på gjenferdene den som skapte aller mest uhygge og angst. Fra Telemark og Setesdal har man mange fortellinger om deildegaster. Det er gjenferdet av en person som i levende livet flyttet på delesteiner, og dermed stjal jord og eiendom fra andre. Som døde må de gå i skogen å løfte på steiner. De får aldri skikkelig tak på steinene, så de sliter og sliter. De kan skrike fælt, og dette arbeidet skal de holde på med til dommens dag.

Andre gjenferd er de som gjorde vondt i livet og som ikke får fred i grava. De møtte man på kirkegården, men også inne i kirka utenom gudstjenestetid. Da feiret de de dødes gudstjeneste. Utburder var gjenferdet av småbarn som enten var drept eller satt ut i skogen for å dø. De prøvde å henge seg på ryggen til forbipasserende, og først av alt prøvde å avsløre mora som hadde gjort dette fæle mot dem. Også disse gjenferdene skrek fælt.

Kirka kunne eliminere de farlige maktene. Døde småbarn kunne døpes og gis navn. Da fikk de fred. Viktigst av alt var at de som døde ble lagt i vigslet jord. Det var ikke uvanlig at barn som ble født for naturlig tid, og som døde, ble lagt i små esker som i all stillhet ble lagt ned i andre graver, eller endog satt inn i kirkemuren Draugen er gjenferdet av en fisker som druknet, og som ikke fikk sin grav i kristnet jord.

Når onde mennesker ble gravlagt viste ondskapen seg. Kista kunne være svært tung å bære, hesten som dro kista til kirka slet fælt, eller lyste som var tent oppå kista sluknet.

Naturvarsel

Mennesker i tidligere tider tok varsel av så mye. Alt som ikke var som vanlig varslet noe, alt man ikke skjønte, varslet som regel negative og vonde ting som straff og kommende katastrofer. Barn som ble født med misdannelser, eller en komét på himmelen, kunne tolkes som varsel om kommende krig eller sult. Naturfenomenene ble tolket med natur-tro. Verden skulle gå under når bror giftet seg med søster. Eller fjellet skulle ramle ned når tre brødre, som hadde giftet med tre søster, red forbi. Man hadde mange teorier om at når så og så skjer, vil det og det bli konsekvensen.

Spennende kan det være å spørre om hvor mye av dette som lever i dag, mener Ørnulf Hodne. Hans eget svar er at man nok må fastslå at ikke så rent lite fortsatt lever, i en eller annen form. Troen på var-døger er gammel, at alle mennesker har en følge-ånd som varsler deres ankomst. At noen mennesker, eller dyr, er synske og kan se det andre ikke ser, er ikke av ny dato. Gamledagers tro på at når man sokner etter en død skal man ta med en hane i båten, så vil deg gale over der den druknede er, blir fortsatt praktisert. Re-inkarnasjon, at mennesker blir gjenfødt i dyr, eller dyr i mennesker, har man mange gamle fortellinger om, kanskje særlig fra Setesdal.

Lite i dagens folketro er nytt, det meste kan man finne i gamle kilder, enten de nå er 100 eller 1000 år gamle, slår folkeminnegransker Ørnulf Hodne fast.

Artikkel i Helsing 2/99