Månedens portrett
Edvin Johansen

Født: 27. april 1881 - Død: 27. februar 1965

av
Ivar Solbu

Hallvard Andersen på Rogholt vokste opp med Edvin Johansen som en naturlig del av livet på gården. Han er noe skeptisk til en del som er skrevet og sagt om Edvin. -De har gjort han for mystisk og merkelig. For oss her på Rogholt var han en nokså vanlig mann, riktignok med en del særegenheter.

Edvin Johansen var født i nærheten av Ålesund på Sunnmøre. Han reiste derfra som ung. Det blir sagt at grunnen til at han stakk hjemmefra var ar hans far, som var prest, la sterkt press på gutten for at også han skulle bli prest. Det ville ikke Edvin, så han reiste. -Senere sto prester ikke særlig høyt i kurs hos Elg-Johansen, påpeker Hallvard Andersen. Han kjenner for øvrig ikke så mye til familieforholdene rundt Edvin Johansen, men han hadde visst en bror i Oslo som var advokat.

Elg-Johansen kom til Sauherad gjennom jernbaneanlegget. Han jobbet der til anlegget gjennom bygda var ferdig. For det meste drev han med sprenging. Han var en dyktig skytebas. Han tok også en del sprengningsarbeid for folk i bygda, også i kjellere og tett inntil hus. Etter at anlegget var ferdig tok han en den del småjobber for folk, blant annet med å hogge ved.

Johansen bodde flere steder, men for det meste holdt han til i ei hytte i lia opp fra Mjågetjønn - på veien mellom Dalsvatn og Valebø. Hytta, eller deler av den står der faktisk fortsatt. I kortere perioder bodde han i sagbrakka i Spirdalen i Valebø, og i brakka på Ryntveit-saga på Akkerhaugen. Ellers hadde han nok tilholdssted både her og der, han hadde seng under nesten hver busk. Området Skien - Valebø - Nordagutu kjente han som sin egen bukselomme. Det var nok ikke den helleren i dette området han ikke kjente.

Grunnen til at han fikk navnet Elg-Johansen var at han etter hvert i stor grad levde av å skyte elg og selge elgkjøtt. Han var nok med på lovlig elgjakt, blant annet med Vårkleiv jaktlag, men det meste foregikk nok på ikke helt lovlig og på foreskrevet måte.

Hallvard Andersen var mye på tur i skog og fjell med Edvin. -Jeg gikk i lære på Skotfoss Brug da jeg var ung. Når jeg kom hjem i helgene satt Elg-Johansen her og ventet på meg. Han lurte på om jeg ville være med på tur. Som regel var det snakk om å overnatte ute, enten under åpen himmel eller i en av Edvins mange "hytter".

-På turene var Edvin levende opptatt av alt som rørte seg . "Feilen er at Vår Herre skapte meg som menneske og ikke som ørn, da hadde jeg sluppet å gå", kunne han si. Men han gikk lange turer, og han gikk fort. Han fortalte om livet i skogen, og viste meg mange spennende ting. Når de overnatta hadde de ei grei arbeidsdeling. Hallvard skaffet ved til bålet, Edvin passa på at det var fyr på bålet hele natta.

Oppe på ei hylle i Bjørndalsfjellet hadde Elg-Johansen fått ei hyttetomt. Gjennom mange år bar han opp byggematerialer om våren. Men det ble ingen bygging om sommeren, så når høsten kom bar han utstyret ned igjen. Men han hadde provisoriske hytter på flere steder. Hjemme fra Rogholt kan Hallvard peke ut en av disse "hyttene". På ei lita hylle hadde Edvin lagt opp ei bølgeblikk-plate mellom fjellveggen og en stor stein. På sidene hadde han satt opp noen tømmerstokk. Inne i hytta hadde han ildsted. Der var også ei stor steinhelle som var lagt slik at det kunne gjøres opp bål under hella. Da frøs han ikke når han la seg til å sove på hella.

Alle hytten var lagt i ulendt terreng, ingen ville finne disse stedene ved en tilfeldighet. De lå nok også slik at det var elgtrekk i nærheten. Ved hver hytte hadde han matlager. Det besto av flasker med sukker, salt, bygg-gryn osv. Noen flasker lå i hyttene, men for sikkerhets skyld hadde han også et reservelager i nærheten av hver hytte. Det er ikke lenge siden Hallvard var oppe ved ei av disse hyttene, matlageret var fortsatt intakt, og det så ikke ut som varene var skadet i det hele tatt.

En ting var Hallvard nøye med når de skulle på tur: de skulle ikke ha mat sammen. I sekken sin, som alltid var sekk uten meis, hadde Elg-Johansen noe trott flesk, brød, smør, av og til litt salt sild, litt sukker og kaffe. I tillegg hadde han ei stor klokke i sekken. Den var først pakket inn i et stor tøystykke og så i en avis. Det var litt av en prosess hver gang han skulle undersøke hvor mye klokka var. På tur i skogen gikk han enten med hatt eller med six-pence. Også lenge etter at han hadde sluttet å jakte hadde han alltid våpen med seg på turene. Halvard husker særlig ei gammel Krag-børse som han stadig bar på. Det var særlig fin ved i kolben, så Edvin var overbevist om at dette var et svært verdifullt våpen. Han var for øvrig alltid nøye og forsiktig med måten han behandlet våpen. Selv om han altså ikke jaktet de siste årene, var våpenet en del av livsstilen, en del av påkledningen.

Det fortelles riktignok om en gang han hadde felt en elg langt inne på fjellet. Da kom det flere andre som var ute i samme ærend. De foreslo at de skulle hjelpe til å bære kjøttet, mot at de fikk dele utbytte. Da Elg-Johansen ikke svarte noe, forsikret de han om at han kunne stole på dem. Da løftet Edvin våpenet og sa at det nok var best om han la dem ved siden av elgen. De forsvant temmelig fort, det ble ingen deling! Glanstiden hans for salg av elgkjøtt var nok under krigen.

En gang han kom til Rogholt satte han fra seg sekken like innenfor døra. Den var full og tung. Elg-bikkja på Rogholt la seg ved sekken og knurra. -Tror du bikkja er dum, spurte far til Hallvard. -Nei, den bikkja er ikke dum, lo Elg-Johansen. På Rogholt fikk han for øvrig stadig tilbud om å ligge inne i huset når han skulle overnatte. Det ville han ikke, når kvelden kom gikk han ut på låven. Når de skulle ut i fjøset om morgenen var han borte. Andre ganger hadde de ikke sett han om kvelden, men når de skulle ut å melke om morgenen var han der. -Det var slik det var, vi syntes det var helt greit og helt naturlig, sier Hallvard. Her hadde han gått ut og inn siden før min mor ble født.

-Elg-Johansen var en nokså sjenert person, ha levde noe bortgjemt. Når han var blant mennesker han stolte på var han helt alminnelig. Men det var vanskelig for fremmede å komme inn på ham. Han var selv med på å opprettholde bilde av at han var en temmelig særegen person. Kom det fremmede inn på Rogholt når han var der, hendte at han begynte å snakke bare tulle. Eller han satte seg med avisa opp ned. Slik ble det mange feiltolkninger og vrangforestillinger om denne personen, mener Hallvard Andersen. Det hendte nok at folk gjorde narr av han. Så han det, glemte han det aldri.

En ting likte Elg-Johansen ikke, det var katter. De hogger ette øynene, mente han.

Elg-Johansen hadde en temmelig spesiell måte å teste ut om han kunne stole på folk. Når han var innom i et hus hendte det at han la igjen noen penger i vinduskarmen. Neste gang han kom igjen sjekket han om pengene fortsatt var der. Fikk han mat og kaffe ville han alltid betale for seg. Han skulle ikke være noen skyldig noe. Han verken stjal eller var upålitelig på noen måte, mener Hallvard, i alle fall overfor enkeltpersoner. Fant han ting langs jernbanen, eller han fikk tak i noe fra tyskerne under krigen, hadde han ikke skrupler med å ta det med seg.

Edvin Johansen døde på Sauherad bygdeheim i 1965, og han er gravlagt på Sauherad kirkegård.

Helsing 3/99