Folket på gården(g.nr.63 Røyrmarka bind IV) Ifølge matrikkelen skjedde det i 1705 ei endring i jordforholdet mellom de fire oppsitterne på gården. Fra da av ble alle bruka like store med. ett pund i skyld. Det betydde at dette bruket dermed fikk dobbelt sa mye jord som tidligere.   Tre av de fem døtrene til folket i Oppgår’n har vi hørt gikk hastig bort. De to andre giftet seg i Velfjorden og på bruk 6 (se 6:1), sa da Elling og Mille bestemte seg for a trappe ned drifta, stod ingen etterkommere klar til å overta.   Feliks Eriksen var fra Nord-Trøndelag. I manntallet fra 1701 finner vi han heime på gården i Overhalla. Fire år seinere befant Feliks seg på Nord- Sømna for dette året giftet han seg der med Inger Olsdtr. Hvor hun kom fra, forteller kildene ingenting om.   Fra rundt 1711 var bruket i Røyrmarka tilholdssted. Eneste barnet deres, sønnen Erik, fikk ikke mange leveår. Rundt 1748 gikk Feliks bort, og Inger døde nok omtrent på denne tida hun også. Skifteoppgjøret etter dem begge foregikk sommeren 1753.   De siste leveåra hadde Feliks og Inger vært kårfolk, og det var ikke mye de etterlot seg. Etter begjæring fra «ædle» Østen Angell, eieren av bruket, ble det holdt auksjon på Sømnes ova løsret - noe som innbrakte vel 12 daler.   En del av summen gikk til naboene i Røyrmarka og Hallstein Arntsen på øvre Dale (se 3:4 der). Sistnevnte hadde sørget for <<sjenk>>, tre kanner brennevin, i forbindelse med begravelsen til de to. Videre var det han som besørget <<det auctionerte gods>> til Sømnes. I alt hadde han fire daler til gode. Ei ku og en daler i rede penger var det Hallstein fikk. Anders Olsen mottok en daler for den <<umage>> han hadde hatt med begges begravelse.   Og nettopp Anders var den som nå dreiv Oppgarden. Han var fra Øver- Dale og hadde i 1740 blitt gift med Marit Mikkelsdtr. Hun kom fra Less-Reinford pa Nord-Sømn. De eldste søsknene hennes var imidlertid født i bygda, for familien bodde på Enge fram til ca. 1698.   Til bruket i Røyrmarka kom de høyst sannsynlig like etter giftermålet. Da bygselbrevet til dem ble utstedt i 1746, hadde nok Oppgarden vært drevet i flere år. Rundt 1757, før Anders hadde rundet 50 år, trappet de ned på virksomheten og ble karfolk. Som slektshistoria forteller, fikk både Anders og Marit ennå mange leveår.   Den neste drivar’n het også Anders Olsen. Han kom fra bruk 2 på gården. I 1757 giftet han seg med Karen Iversdtr. Hun var fra bruk 6, så de var nok godt kjente lenge før giftermålet. I perioden 1758-1774 fikk de sju barn sammen. Fem av disse levde opp og giftet seg. Av slektshistoria kan vi se at det etter hvert kom til a bli en viss forbindelse med Mardal for tre av barna.   Sommeren 1774 ble Anders Olsen den yngre som kildene kaller han for å skille de to med samme navn, stevnet for retten av Johannes Andersen på Stein (se 3:2 der). Høsten året før hadde Anders og en dreng vært  på sildefiske i Vikvågen. Mat og klær var blitt satt inn i naustet til Johannes. Han påstod at Anders hadde ødelagt låsen på naustdøra hans da sakene ble hentet. Flere vitner møtte, men ingen kunne si at Anders hadde gjort noe galt. Det hele endte med at Johannes matte ut med fem daler i saksomkostninger og fire skilling til kirkekassa.